Hvit jul

Det de aller mest ønsket seg i julegave var en mamma som ikke drakk…

Jeg velger å legge denne ut på ny, siden den er skrevet om jula, og dessverre er det mange som opplever at jula er alt annet en nydelig hvit og stille…

—————

Det er natt til første juledag…

Ingrid og Ola ligger i sengen, en blåmalt, hjemmesnekret dobbeltseng, som de deler sammen med katta Sussi. Hun er trygg og god å ha, når alle lydene nede fra stua blir for gjennomtrengende og bare skaper mer redsel. De hvisker stille og oppmuntrende ord til hverandre. Vil ikke forstyrre mamma, selv om de ønsker så gjerne at hun «hørte» deres tanker om å la dem få ro til å sove.

– Det blir bedre i morgen Ingrid, hvisker Ola.  – Ja, da skal vi ha det fint, svarer hun, med tårer i øynene.

Det høres julemusikk fra radioen, blandet med klirring fra glass og mammas hese og høylytte sangstemme. Inn imellom hører Ola og Ingrid mamma gråte. Plutselige er hun sint og snakker usammenhengende ord. De blir redde og kryper tettere sammen, gjemmer seg under dyna mens de stryker katta varsomt. Sussi er god å ha ja!

Hvorfor kan ikke mamma gå og legge seg nå?

Natta er skummel den; utrygg, vond og lang. I mørket, og i lysskjæret fra dørsprekken blir alt i soverommet til rare, faretruende skapninger. De så pent sammenbrettede, men litt henslengte klærne på stolen ligner en sammensunket, gammel mann. Legotogbanen på gulvet blir til en slange som slynger seg mot dem i sengen. Ingrid kryper tettere inntil broren. Han er også god å ha. Ingen av dem tør å se. De lukker øynene og vil bare sove, men da blir lydene nedenfra enda mer forsterket og mer skremmende.

Mamma, vær så snill!

De tenker på dagen som har gått; der vinglasset veltet utover ribbetallerkenen, nissen som uteble og pakkene de likevel fikk – det de hadde ønsket seg, men som ikke var så hyggelig å åpne fordi mamma stadig kommenterte: Nå ble dere vel glade og fornøyde…

Men det de aller mest ønsket seg var at mamma sluttet å drikke! 

Hvorfor kom ikke nissen? Hadde de ikke vært snille nok? Hva hadde de gjort galt? Var det derfor mamma drakk vin, og som forvandlet henne til en person de ikke likte, en person de ikke kjente igjen. En person som gjorde dem så redde. Kanskje skremte hun nissen vekk også?

Vi skal være så snille mamma…

——————————————–

Ingrid og Ola ønsket seg «en hvit jul», en jul uten alkohol, der mamma tok dem på fanget, smilte og lekte, snakket og sang sammen med dem. En fredelig høytid bare avbrutt av at nissen banket på døren: Kom inn skulle vi si og han stampet bortover gulvet, satte seg på stolen ved juletreet, som skulle glitre, pyntet med julekurver og hjemmelagde lenker og alle de vakreste kulene. Alle gavene ble åpnet med overraskende og glade blikk, latter og glede – og alle hjerter gledet seg… En hvit jul, der alle var lykkelige, ikke minst mamma, for mamma var jo egentlig snill…

Hvorfor?

Ola og Ingrid klamrer seg til Sussi, som ligger uanfektet mellom dem, maler og liksom sier: Jeg passer jo på dere jeg. De ser på hverandre, skimter hverandres redde blikk, men smiler tappert. Tenker med gru på morgendagen. Hva vil den bringe?

Nede blir det stille. Endelig! Omsider sovner begge to. I drømmene kommer de vonde og skremmende bildene. Igjen kommer den store, stygge bjørnen – glefsende og med frådende munn. De løper og løper, mens bjørnen kommer i byks bak dem. De vrir seg av uro, vil våkne, men samtidig sove, få ro og fred.

Det er mamma som er bjørnen…

——————————-

Det er stille i huset når de våkner neste morgen. I horisonten stiger sola opp, det er kaldt, det er jul og snøen ligger der og liksom venter… Ingrid og Ola tusler ned den knirkete trappen. Stille, stille! Vil ikke vekke mamma. Ikke ennå. De sniker seg inn på kjøkkenet og smører seg hvert sitt knekkebrød med brunost på. Må ikke lage noe bråk. De lytter og lister seg inn i stua. Sussi er også med, og hopper opp i sofaen og krøller seg sammen mellom dem, titter opp på dem og liksom sier: Jeg passer fortsatt på dere.

– Ja, du er jammen god å ha Sussi, sier Ola, og stryker henne varsomt. Ingrid nikker mens hun tar en bit av knekkebrødet. Ikke smule i sofaen nå!

Det er kaldt i stua, for det er ingen varme i vedovnen, men det bråker for mye å tenne den opp, så Ola og Ingrid henter den ene dyna og kryper sammen under den. De skrur på tv’n, men uten lyd. Stille! Julefilmene flimrer over skjermen, mens de spiser knekkebrød. Må ikke smule i sofaen. Mamma liker ikke det.

Nei, vi skal være så flinke mamma!

Ute er det også kaldt, med rim på trærne og snøen ligger som et hvitt, lunt teppe på bakken. Som et julekort. Tenk! Det er stille og fint der ute. Virker helt uanfektet, som om alt sover, alt er trygt og godt, men… Ingrid og Ola drømmer seg vekk, ut i det fine, liksom trygge vinterlandskapet. Sender hverandre håpefulle blikk før de ser videre på tegnefilmer. De venter på at mamma skal våkne, stå opp og dekke frokostbordet og late som om alt er bare bra.

Det kommer lyder fra mammas soverom, som ligger vegg-i-vegg med stua. Har de vekket henne? De hører henne gå på badet. Vannet renner fra springen. De venter, lytter og ser på hverandre. Fortsatt sitter de stille, og fortsatt er de redde. Er hun sinna?

– Nå er det frokost, ropes det fra kjøkkenet. Ingrid og Ola brer dyna forsiktig til siden og går stille mot kjøkkenet, i sakte kino for å drøye litt til. Uroen vokser. Hva skjer nå? Tenk om de var hos mormor. Der de kunne være seg selv. Der alt var fredelig, latter og lek. Mormor som alltid hadde tid. Tid til lek og tid til dem. Mormor snakket og lyttet til dem. Mormor så dem. Hun var alltid der for dem. Hun var tryggheten. Mormor og Sussi var tryggheten.

Men de er hjemme hos seg selv, og det er mamma som roper. Bordet er dekket flott, men det hjelper så lite.  Stillheten, bare brutt av kniven som faller i gulvet.

– Nå må du se til å skjerpe deg da Ola, sier mamma. – Unnskyld, det var ikke meningen. Han plukker den opp med skjelvende hånd, øynene er redde og skyldbefengte.

Det blir nok ingen fin dag i dag heller. En dag hvor de kunne base i snøen, ake og ha det moro sammen alle tre. Nei, det blir nok ingen ordentlig hvit juledag.

——————————

Det var ikke Ola og Ingrids feil at mammaen drakk alkohol. Det var fordi hun var syk, men hun klarte ikke se det selv, ville ikke se det selv, og da hjalp det lite hvor mye de ønsket seg en «hvit jul», en jul uten alkohol, en jul der mamma bare var som mammaer flest…

Denne tiden er heldigvis forbi for min sin del, men akkurat nå som julen har ringt inn, det er romjul, og dessverre er det mange som Ingrid og Ola – som har gruet og fortsatt gruer for disse såkalt høytidsdager – høytidsdager for fyll og utrygghet. Slike episoder og opplevelser skjer uansett om det er jul eller andre fridager, men det er aller mest sårt når det er høytid og sommerferier, når familien skal ha det fint, være sammen og kose seg – sammen. Jula skal være glede, lek, samhold, fred og kjærlighet…

Julen er her; familier drar til syden, til hytta eller blir hjemme i to-romsleiligheten i byen eller sveitservillaen på landet. Hvordan har mange barn det på nettopp disse dagene, og dagene i forveien? Gruer de? Er de stille, ukonsentrerte og vil helst stenge seg inne, være for seg selv. SE DEM, DU KAN GJØRE EN FORSKJELL!

Alle barn trenger noen, om bare èn person som ser dem. En som tar seg tid. En mormor, en nabo. Eller bare en katt. En som gir nærhet, trygghet og kjærlighet. Spesielt på dager når de fleste aller helst skulle ha tid til hverandre – tid til lek og sang, samtaler og hygge. Slik som i jula, når det høyeste ønsket mange har er en hvit jul!

Jeg skulle så inderlig ønske at alle fikk oppleve en “hvit jul” eller hadde en god, trygg venn å gå til…!