Endringer…

Hva livene våre kan gjøre med oss, og hvordan takle det!

På denne tiden for ett år siden satt jeg å planla og forberedte bloggen min. Det har rent mye vann i havet siden…

Fra i går morges ved sjutiden til i dag tidlig, omtrent samme tid, har temperaturen endret seg fra minus to grader til sju plussgrader. Jeg har også gått fra minus til pluss, selv om det har tatt adskillig mer enn ett døgn på denne forandringen. Omverdenen har påvirket meg, slik vi mennesker har påvirket været vi får med vårt levesett og tilhørende forurensing. Vel, det er delte meninger om klimaet er forårsaket at våre levevaner, og jeg har ikke tenkt å gå nærmere inn på den saken. Poenget mitt er at vi lar oss påvirke, blir formet til gode eller dårlige utgaver av oss selv på grun av miljøet vi lever og bor i. Det er dessverre også slik at enkelte mennesker forsurer sine omgivelser, og jeg har hatt den evnen til å la andre dra meg ned, men det er egentlig jeg selv som har bidratt mest til mine nedturer og senere mine oppturer – takk og lov…

Nå klarer jeg bedre å heve meg over disse menneskene som prøver å forkludre min tankegang og jeg klarer å snu mitt eget nedbrytende tankespinn. Jeg sier bedre, for fortsatt er det slik at fra tid til annen gjør noe meg trist, såret og lei meg. Forskjellen er mest at jeg vet hvordan komme meg fortere ut av mørket – jeg blir ikke værende i hulen hvor selv kanarifugler ville hatt vanskeligheter med å overleve over tid…

Ja, som sagt har det skjedd mye dette siste året på mange hold, men jeg skal prøve å beskrive noen av mine egne endringer. Ikke minst har jeg blitt ett år eldre, og det merkes. Noen flere furer setter preg på mitt ansikt. Likevel er det hva som har skjedd på det indre plan som er mest merkbart hos meg selv. Det er gledelig å høre at andre har merket denne endringen også. I så henseende behøver jeg å ta i betraktning alt som har skjedd fra jeg tok valget om å be om hjelp til å bli nykter.

Det har skjedd mye på de fem årene som har gått siden min siste jul hvor alkoholen fortsatt var en stor del – den største delen av feiringen for å være korrekt. Jula i 2014 var siste jula jeg bunkret opp for å «overleve» høytiden. Deler av julen var pliktløp, en pinsel for å ta meg sammen i samvær med familien, og siden jeg hadde blitt bestemor og et nytt barnebarn var i vente, måtte jeg vise at jeg hadde «kontroll», noe jeg selvfølgelig ikke hadde. Jeg lengtet bare hjem til kartongene mine, og selv om jeg trodde ingen viste, så klarte ikke kroppsspråket mitt å skjule min trang og lengsel etter å komme bort.

Jeg hadde i årene før, ifra jeg møtte min nåværende samboer og fram til nettopp den julen klart å forvandle hans personlighet og drikkemønster også. I ettertid ser jeg helt klart at jeg kunne ha risikert og dratt med meg ham i fallet, men heldigvis gikk det ikke så galt. Denne jula i tjuefjorten var en av de våteste julene i mitt liv, om jeg ser bort ifra tidlig på totusentallet, da jeg gikk rundt i Oslos gater, fra vannhull til vannhull, fra den ene til den andre bare for å tilfredsstille mine behøv. Den gangen jeg fortsatt var på leit – på leting etter trygghet og kjærlighet, og jeg fant da omsider kjærligheten på nytt hos han som jeg fortsatt deler sorger og gleder med. Likevel prøvde jeg alt jeg kunne for å rive i stykker denne kjærligheten og tryggheten. Jeg prøvde å bryte ned ham så vel som meg selv, men heldigvis tok jeg til fornuft, og nå har vi feiret enda en ny edru jul sammen.

Selv da jeg drakk var jeg altså en søkende person. Kanskje enda mer da? Jeg søkte mest av alt trygghet, aksept og tilhørighet. Likesinnede personer, de som selv ikke spyttet i glasset, så ikke ned på meg – de aksepterte meg som den jeg var, som en av dem så lenge jeg ikke var til bry og lot de «gå i fred» og kunne bidra til påfyll i deres glass så vel som de bidro til mine behøv for å bevare promillen. Vi levde i symbiose, men noen trygghet og tilhørighet følte jeg aldri. Verken folkene eller alkoholen kunne gi meg det jeg søkte, nemlig kjærlighet og følelsen av å være verdifull. Hvordan kunne jeg klare å ta imot andres omtanke og ømhet når jeg selv ikke klarte å verdsette meg selv? Jeg flyktet heller fra meg selv, flyktet inn i et utopia skapt av alkohol og rus, hvor mennesker var brikker i et spill jeg måtte vinne. Jeg vant ikke før jeg innså dette, og det begynte som smått å skje denne julen for fem år siden.

Været i julen 2014 var relativt gjennomgående kaldt. Ikke det at jeg husker dette, så jeg har googlet og fant ut at graderstokken stort sett sto på blått. På denne dagen, den 29. desember for fem år siden, var det minus fire grader og sol. Om det var snø husker jeg heller ikke, og det greide jeg faktisk ikke å lete fram, men siden jeg bor her i Østfold kan det jo tenkes at den også da var snøfattig. Men jeg skal jo ikke bekymre meg for snøen som falt, eller ikke falt i fjor eller i tidligere år…

Det har som sagt skjedd mye rundt om i verden på disse årene og i det store og hele har mye dreid seg om klimakriser og kriger over de ganske land – menneskeskapt vil nå jeg påstå. Alle krigene vertfall! I den siste tiden, nærmere bestemt den siste uken – nå i romjulen når alle hjerter skal glede seg, kjenne tilhørighet, varme og omtanke fra familie og venner, så har Ari Behns dødsfall preget nyhetsbildet. Det at han selv valgte å forlate verden gjør det ikke mindre åpenlyst å snakke om, selv om døden og spesielt selvmord er tabuområder. Jeg kunne ikke unngå å få det med meg, og det må sies at det selvfølgelig har påvirket mine tanker og følelser. Jeg har tenkt tilbake til tiden etter min siste promillejul, tiden jeg selv ikke bare lekte med tanken på å forlate mine kjære, men selv gjorde et forsøk. Uansett om det var ment som et rop om hjelp, så var det like fullt et ønske om å slippe. Det å slippe all smerten, det å virkelig flykte – komme meg vekk. Jeg orket ikke mer. Heldigvis ble jeg sett, hørt og «omvendt». Ari valgte å ende sitt liv og forlate de som brydde seg og betydde noe for ham, for muligens klarte han ikke se det…

Jeg ser at mange har latt seg påvirke av denne hendelsen, mange har delt om sine tanker og følelser. Senest i går leste jeg et dikt, og med tillatelse fra skribenten ønsker jeg å gjengi det her, for jeg synes det forteller mye om hvordan mine egne følelser var, og til tider, men sjelden kan være nå. Det sier noe om  denne triste hendelsen og faktisk om hvordan mitt eget liv kunne endt. Og om oss som mennesker…

Trist som faen

Brått og uvirkelig, du sa takk for deg
En fargeklatt, som våget annerledeshet …
47 år bare, men satte spor på din vei
Hvorfor nok ble nok, er det bare du som vet

Nærliggende å dømme — hvorfor? — du var far til tre!
Hvorfor slapp du taket, de trengte deg
Fantes der ikke lys i tunnelen du kunne se?
Ikke lett å akseptere og forstå slikt nei …

Men hvem er vi til å dømme, på ukjent mark
Hva vet vel vi, om mørket i ditt sinn
Kanskje var du som et tre, uten beskyttende bark
Sårbar, mot alt ondt som trengte inn

Kanskje var du sterkere, enn de fleste andre
Kanskje kjempet du lenge, men tapte til slutt
Med hvilken rett kan vi kritisere og klandre
Et sted i livet, ble en bærebjelke brutt

Mange av oss har hånet deg, bak din rygg
Hermet og flirt, av dine litt svulstige ord
Flokkmentaliteten kan være stygg
Kanskje tålte du det … kanskje satte det spor?

Nå er du borte, dine nærmeste gråter
Mange er vi som gråter med dem
Vi får aldri svaret, på dine beksvarte gåter
Vi har vel alle vårt, ting vi ikke viser frem …

Kanskje valgte du ikke å ta livet av deg
Kanskje livet, som valgte å ta livet ditt?
Kanskje så du slett ingen annen utvei
Kanskje livet spiste deg opp, litt etter litt …

(Gjengitt med tillatelse fra Atle Øi)

Om nesten nøyaktig tre måneder kan jeg feire fem år som edru. Jeg har dermed hatt fem år på meg til å vokse inn i edruskapen. Fem år på å finne meg selv – finne tilbake til mine verdier, for de har alltid vært der. Fra min «våteste» jul i 2014 til denne jule har det kommet noen liter nedbør, men jeg har holdt meg tør – innvendig. Jeg har forvandlet meg til det bedre vil jeg tro. Synes nå det er fint å høre at andre legger merke til endringene og gir meg positive tilbakemeldinger – det varmer. Det har i hovedsak vært meg selv som har gjort jobben, godt hjulpet av familie, venner, felleskap av likesinnede og helsevesenet. Noe har jeg forsaket, eller det blir feil, for jeg savner det ikke – det livet jeg levde. Hva er det å savne; angsten og de selvdestruktive tankene. Smerten og ensomheten. Følelsen av å ikke være, ikke tilhøre og ikke verdt et liv på denne jorden. Nå er jeg takknemlig for at jeg har fått disse årene på baken – jeg har vokst, men ikke uten smerte. Utviklet meg takket være min fortid, den jeg har brukt som erfaring og til å minne meg på hvem jeg var og hvem jeg har blitt på tros av…

Det vil komme mer regntunge dager, men jeg har troen på meg selv og håpet om at jeg i fremtiden vil fortsette å vokse. Jeg greier å takle de vanskelige dagene selv om jeg kanskje må «gjemme» meg bort for en stund – gå i meg selv, for det er nødvendig så lenge jeg ikke blir værende i mørket. Jeg drikker ikke på disse vonde følelsene – disse tærende tankene. Styrkende kommer jeg ut og jeg kan gladelig si at JEG VIL LEVE!