Når man er en avhengighetsperson og tidligere alkoholiker kan det være lett for andre å tro at jeg vet hvordan forholde meg til nære personer som selv lider av alkoholismen. Hvordan unngå å ikke blande meg inn i den aktive rusingen og ikke fortelle hva gjøre eller ikke gjøre. På enkelte områder er det lett, men på den andre siden akk så vanskelig.
Jeg vet det er nytteløst å «omvende» en person som er aktiv i rusen om personen selv ikke har et ønske om å stopp. Jeg vet det er fånyttes å predikere om hvor skadelig bruken er, og stå med pekefingeren hver gang han eller hun klager over alle konsekvensene – fysiske og psykiske. Jeg vet jeg kan intet gjøre for å få personen på rett kjøl når den selv ikke innser at skuta bør vendes. Det er så mye jeg vet, så mye jeg lar være å gjøre fordi jeg vet, men tankene mine svirrer like jævlig likevel. Jeg klarer ikke å gi slipp på de emosjonelle tankene selv om jeg innbiller meg at jeg legger de bort.
Jeg gjenkjenner alle signalene, ser farene og oppfatter hva som vil skje lenge før den aktive selv fordi jeg har vært der selv – gått den samme løypa og snublet på tilnærmet samme sted. Jeg har lurt, sviktet, løyet, benektet og bortforklart, så jeg gjenkjenner alt dette, men lar jeg være å bekymre meg for hva denne personen jeg er så glad i påfører seg selv og andre med sin uærlighet – med å ta i bruk alle disse forsvarsmekanismene for å kunne fortsette å ruse seg, fortsette å flykte fra konsekvensene? Jeg selv hadde mine forklaringer på hvorfor jeg fortsatte å drikke når andre blandet seg inn i mitt liv og mitt rusmiddelmisbruk, så jeg vet hva som forgår. Men jeg har, som menneske, et behov for å forstå slik den aktive har sine behov for å prøve å forstå seg selv. Begge vil vi forså og etter hvert vil vi begge at det skal slutte. Vi ønsker ikke mer smerte.
Jeg vil jo så gjerne, jeg som har ervervet meg kunnskap og innsikt i hva avhengighetssyndromet innebærer, hva denne lidelsen gjør med oss som menneske og ikke minst de personene rundt. Jeg «godtar» svar om selvmedisinering og jeg drikker for å få sove, få ro og slippe tankekjør, få stillhet i hodet, for jeg har sagt det samme selv. Jeg kan, nå og da ymte om at det er vel ikke helt korrekt – du drikker fordi du ikke kan annet. Og da har jeg gått i baret. Påført personen skam og skyldfølelse. Samtidig kan det sies at jeg også kom med en oppvekker. Jeg ønsker å forklare og fortelle, men har lært og forstått at båten rugger mer om jeg ikke holder meg i ro, begynner å kave og mase om at andre skal forholde seg rolig. Jeg bør tie, og jeg gjør i det lengste, men uroen og usikkerheten kan angripe meg, jeg vil ha svar på hva som skjer når jeg ikke ser, selv om jeg innerst inne vet og ser det usette…
Alkoholisme angår ikke bare den som drikker, men har utallige ringvirkninger for folkene rundt – familie, venner, kollegaer, kjærester – ja, det involverer hele samfunnet. Når jeg tenker tilbake på hva jeg forvoldte av skade, når jeg gang på gang tok til flasken for å døyve og tilsløre det jeg egentlig forsto, men ikke ville innse. Jeg tror, eller vet ganske så sikkert at når jeg «ser», vel jeg ser sjelden denne personen på de tidspunktene den er mest aktiv, for denne personen vil til stadighet unngå å møte mennesker. Og denne personen vet selv om sitt problem – at han eller hun er alkoholiker, en rusavhengig, men vil på langt nær innrømme dette overfor andre, knapt seg selv. For personen har kommet til det stadiet hvor alkoholen har tatt kontrollen, der personen trodde den fortsatt hadde full kontroll, og nettopp dette er vondt og vanskelig å erkjenne – sin maktesløshet over for alkoholen. For meg er det også vanskelig.
Jeg har medfølelse, men noen ganger blir jeg forvirret av hva medfølelse overfor en alkoholiker innebærer, på tros av at jeg selv har vært en og erfart andres trang til å hjelpe og vise barmhjertighet. Foreldre som stilte opp og betalte mine regninger og som ordnet bopel fordi de ikke klarte å se meg lide. Men jeg viste ikke takknemlighet, fortsatte som før, og de i sin tro på at det skulle hjelpe meg til å innse, men som aldri, før jeg selv ville, hjalp på annen måte enn at jeg fikk mer overskudd til å ruse meg. Jeg vet at medfølelse ikke dreier seg på noen som helst måte om å finne på unnskyldninger overfor den som drikker, for å dekke over alle skadene og uhensiktsmessige handlinger slik at andre som ikke vet skal få vite. Det innebærer ikke å bistå økonomisk eller betale kredittgjeld slik mine foreldre gjorde. Det virker mot sin hensikt og muliggjør det å kunne drikke og ruse seg enda mer.
Hvordan kan jeg vite hva som er muliggjørende bortsett fra mine egne erfaringer og den kunnskapen jeg har opparbeidet meg nå som nykter? Det er jo ikke alltid lett å ta avgjørelser når man ser den lidende legge flere byrder til og dermed måtte lide enda mer. Det jeg pleier å gjøre er å tenke over og se på mine motiv: Forsøker jeg å legge meg i de naturlige følger av alkoholikerens valg? Forsøker jeg å gjøre noe for noen, noe som han eller hun kan gjøre selv? Gjør jeg det som er best for meg? Synes jeg det er ille det jeg gjør? I så fall, er det virkelig et kjærlighetsfullt valg? Iblant er det mest kjærlighetsfulle jeg kan gjøre å la andre – den avhengige selv ta ansvar for sine egne handlinger.
Medfølelse kan altså bety mer det å muliggjøre og styrke opp under alkoholikerens adferd og gjøre det mulig for den avhengige til å fortsette å drikke i ro og fred, agere i øst og vest uten å måtte stå til ansvar hverken økonomisk eller handlingsmessig. Den største medfølelsen og kjærligheten vi som pårørende kan vise er å la avhengighetspersonen selv ta konsekvensene for sine handlinger, selv om det vil forvolde dem smerte. I dag kan jeg tenke på at jeg har et valg, og det har faktisk alkoholikeren også. Jeg skal gjøre de beste valg jeg kan og tillate andre i mitt liv å gjøre det samme uten å legge meg i det – selv hvor hjerterått det kan føles inn imellom. Det gjelder bare å huske på at jeg gjør det av kjærlighet og medfølelse når jeg gir dem retten til å gjøre sine feiltak og kunne se at disse feilene er deres egne, ingen andres. Da er jeg en alliert og ikke bare en pårørende…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 