Blir ikke alltid som man ønsker…

I dag feirer jeg ett års jubileum som blogger, og det var ikke denne bloggen jeg hadde forstilt meg at jeg skulle skrive som jubileumsblogg, men…

Vis meg respekt!

Det kom noen på besøk i går, og jeg åpnet villig døren for å være behjelpelig for at vedkommende skulle få ro og fred fra sin masete familie. Personen hadde nettopp vært gjennom en operasjon og trengte til stillhet for en natt, før vedkommende skulle inn på sykehuset igjen. Selvfølgelig, han kunne sove på sofaen, få mat og annet han trengte. Jeg bisto så godt jeg kunne, men min samboer, som hadde ansvaret for gjesten fikk ta seg av det meste – det var egentlig ikke mitt ansvar, selv om jeg hjertelig hjalp til.

Men så… Til min store overraskelse ble jeg vàr at personen satt i sofaen, min sofa, og mekket seg en joint. Da ble min hjertelighet ikke fullt så hjertelig mer. Den åpne døra ville jeg nå stenge. Hva var det jeg sto ved kjøkkenbenken og var vitne til? Først ble jeg paff og visste ikke helt hva jeg skulle si eller hvordan gripe an situasjonen, men da han spurte min samboer om han hadde sigarettpapir, hvorpå han svarte ja, da smalt det. Det er hva jeg kaller respektløst, spesielt når personen vet min bakgrunn og hvor mye jeg har strevd for å komme dit jeg er i dag. Ikke minst min samboer – han skulle vite bedre. Han vet om triggereffekten. Begge to vet om min fortid, mine meninger og holdninger til bruk av hasj og andre narkotiske stoffer og ikke minst alkohol for den saks skyld – alt som dreier seg om rusmidler har ingenting å gjøre i mitt hus, i min stue, min sofa. Ingen legale eller illegale rusmidler what so ever – Punktum!

Jeg anså min samboer som medansvarlig for at denne situasjonen oppsto. Hvor sto jeg? Var jeg null verdt og hvorfor hadde han tillatt denne personen å pakke med seg dette – det måtte han ha sett da han hjalp til med bagasjen? Uhørt! Samboeren ber besøket så pent om å legge det bort, fjerne sakene for min skyld. Ber pent – hører du! Jo da, greit det, av omtanke for meg, men skaden var allerede skjedd. Jeg måtte ut – lufte tankene, få ut sinne og frustrasjon, så jeg slenger på meg en jakke og gikk ut i kveldsmørket. Vinden rusker tak i meg. Åhhh! Forbannet dritt! Ikke det at jeg var redd for å bli fristet, langt derifra, for hasj har aldri vært min greie, men det dreide seg om prinsipper, også lovmessige grunner. Og selvfølgelig triggeren alle rusmidler gir. Rus er rus! Jeg vil ganske enkelt ikke ha slikt svineri her. Heldigvis var det fjernet fra salongbordet da jeg kom inn igjen, men jeg så at det fortsatt var synlig, lagt til side under mobilen. Jeg holdt kjeft. Han skulle få sove, skulle ikke kaste ham på dør. Samboeren min bodde jo også her, og det var tros alt hans besøk – det var bare en natt…

Jeg orket ikke lenger være i stua. Jeg hadde blitt tråkket på – de hadde trådd over mine grenser helt uten omtanker for min lidelse. Jeg gikk å la meg, men tankene svirret. Hadde dette skjedd før? Jeg visste personen hadde vært her tidligere, når jeg hadde vært borte en helg rett før jul. Jeg forstår han har smerter – at han kan ha problemer med å sove, og ikke bare på grunn av skadene han har i kroppen etter en ulykke for en tid tilbake, men også fordi kroppen må ha narkotikaen. Forstår han ikke det selv nå? Jeg har ved flere anledninger forklart ham hva cannabis gjør, om avhengigheten. Ingen skulle komme og fortelle ham at det var noe farlig – skulle bare ha det for å sove. Er ikke avhengig. Nei vel, så da trenger du det heller ikke da!

Jeg kjente på stresset, stresset oppe i hodet mitt. Jeg lot meg stresse og lot meg bli skuffet. Eller? De skuffet meg og de stresset meg. Jeg følte meg ført bak lyset på en måte, overkjørt i mitt eget hjem. At mine problemer ikke betydde noe når en som nettopp hadde blitt operert, hadde gått lenge med smerter og nå bare ønsket sove, ha ro og fred og ta seg en tjall. Klart hans behov måtte komme før mine. Nei! Jeg forsto det bare ikke – hva var det å forstå annet enn at de heller kanskje ikke forsto. Ville gråte, men tok opp papirarket og skrev litt. Få det ut. Samtalen med min samboer tar jeg i morgen, tenkte jeg, men jeg måtte få satt ord på det – gjøre noen notater. Hvordan kunne du?

Det var ikke med glede jeg sto opp i morges. Jeg ordnet med mitt, gikk på kontoret og ble der til de hadde reist. Jeg skulle få dette ut av systemet. Ringte en venninne, og så godt å ha noen å snakke med. Roen senket seg. Takk for at du lyttet!

Det var ikke hasjen som gjorde meg opprørt. Har jo sett mange røyke siden jeg ble nykter uten at det gjør meg noe. Men det var situasjonen, hvordan det ble gjort, uten omtanke, uten respekt. Jeg ville bare bli respektert. JEG VIL BLI RESPEKTERT!

Sårbar…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s