Ett år har gått – på godt og vondt…

Jeg skrev i går at det var jubileum av bloggen min, som i og for seg var korrekt, men det første innlegget ble ikke skrevet før denne dagen for ett år siden, så det ordentlige jubileet er i dag. Nok om det. Jeg har skrevet i mange år, så lenge jeg kan huske – fra jeg kunne skrive; smått og stort, viktig og uviktig, meningsfullt og meningsløst, men aller først lagde jeg meg historier oppe i hodet. Min fantasiverden har alltid eksistert, og den har jeg mye å takke for…

Da jeg forsto at det å utgi bok ikke var så enkelt bestemte jeg meg for å skrive blogg i stedet – jeg ønsket å dele mine erfaringer og historier med andre, for at andre kanskje ikke skulle føle seg alene om å kjenne seg utenfor eller annerledes. Som innledning til bloggen står det et stykke om hvorfor jeg valgte å kalle den for Tiden etter, og kort fortalt var det for å verdsette det livet jeg har fått på tros av det livet jeg levde. (Les gjerne selv hva som står). Nå, ett år etter oppstarten, vil jeg legge ut min første historie, og jeg kan ved å lese den og tenke etter, se at mye har skjedd. Jeg har kommet mange skritt videre i prosessen og prosjektet – selve livet. Mye takket være mitt åpne sinn, slik at kunnskap og erfaringer ble nyttegjort, og ikke bare noe jeg søkte.

Jeg er en søker, alltid vært, men nå søker jeg ikke lenger livet gjennom alkoholrusen, men rusen som i det å leve; jeg ruser meg på livet. Jeg har ikke lenger bare et ønske om et rusfritt liv for jeg lever et rusfritt liv. Dette året har fått meg til å innse at: Jeg er et menneske – ikke en alkoholiker! (Merk: les Hvordan det var). Det må sies at selv nå som nykter, på snart det femte året, så er tiden etter ikke bare en dans på roser, fryd og gammen. Nei, utfordringer kommer, og om jeg ikke tar dem på strak arm, så krummer jeg ryggen og tar fatt – gjør som best jeg kan. Det vil alltid være opp -og nedturer, men jeg lar meg ikke så lett bryte sammen lenger. Det går som regel bra – ikke knirkefritt, men det blir bra til slutt. Så lenge jeg fortsetter med å gjøre jobben, være i prosessen – i livet.

——-

Da takker jeg alle som har fulgt meg dette året. Uten dere hadde det ikke blitt så stas, og jeg hadde heller ikke fått alle nye ideer og historier. Dere har gjort reisen enklere, gitt meg heiarop slik vi mennesker bør applaudere for hverandre – bygge hverandre opp, anerkjenne og vise takknemlighet.

Her er blogge, skrevet 09.01.2019, og det meste i denne historien vil for alltid stå der og kan ikke endres…

Hvordan det var

Det er rart, at selv etter snart fire år uten som helst å ha smakt så mye som en dråpe med alkohol, så husker jeg siste fyllekula mi som det var i går. Og det skal jeg gjøre – det er VIKTIG! Det er det som minner meg på hvor jævlig det var, og som får meg til å ikke ville dit igjen. Hvem vil jo leve i et helvete?

Når hvert sekund dreier seg om alkohol; Hvordan skaffe seg alkohol? Hvordan drikke alkohol uten at noen ser? Hvordan lyve: “Nei jeg har ikke drukket eller” Jeg har ikke noe alkohol”. Ikke minst å huske alt jeg sa i går, alle løgnene jeg brukte for å dekke over, for å fremheve meg selv som en flink, pliktoppfyllende og god person, for alle unnskyldningene jeg hadde for å ikke komme til nettopp den avtalen; Ja det var uutholdelig, slitsomt og helt forferdelig. Det var et helvete. Tenk om jeg avslørte meg? Tenk om noen så hvem jeg egentlig var. Tenk om noen skulle finne på å konfrontere meg på at:” Heidi, du drikke vel litt mye!” Og det hente…

Hvem var det jeg lurte? Bare meg selv, men jeg så det ikke – ville ikke se det. Jeg ville ikke høre, for det var bare løgn det alle andre sa. Jeg visste best. Jeg var best. Jeg hadde uansett lov til å drikke for jeg hadde det jo så vanskelig. Det var jo synd på meg som hadde opplevd så mye vondt, som hadde blitt nedverdiget, slått og misbrukt. Alle andre foraktet jo meg. Jeg var egentlig ikke best – jeg var et null i andres øyne, så derfor måtte jeg jo drikke. Drikke meg til mot, til å bli sett og hørt – til å bli og være noen. Trodde jeg… Den jeg egentlig ble var bare det nullet alle andre så, bare ikke jeg akkurat da, når jeg drakk.

Hvorfor drakk Jeppe? Eller hvorfor drakk Heidi? Jeg drakk på alle overnevnte grunner, for jeg visste ikke bedre. Trodde ikke jeg hadde noe valg. Det var min måte å løse problemer på. Min måte å flykte unna problemene på. Jo visst hadde jeg det vanskelig, men hvem har ikke det. Og jeg hadde valg. Jeg kunne stått i det, taklet de vonde tankene, løst vanskelighetene med noe annet enn å åpne en flaske med vin. Når en ikke vet bedre, så er alkohol den letteste fluktmuligheten, der og da, og konsekvensene ser en jo ikke, der og da. De kommer i tusentall ettersom tiden går, når kong alkohol – bestevennen og kjæresten begynner å svikte deg.

Det hadde begynt som en liten flørt på en bygdefest, gått over i et avstandsforhold, som varte flere år, så til å bli et intenst “samliv”, først kjærlig og trøstende, til så å ende opp med hverdager fylt av mye krangling, ukvemsord, søvnløse netter og you name it. Det hadde nå blitt til et mareritt der alle dagene, og nettene, fløt i hverandre, der jeg ikke visste hverken forann eller bak på noen ting. Jeg gikk i en sammenhengende rus. Jeg måtte bare ha alkohol, koste hva det koste ville. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Alkoholen valgte for meg – den eide meg. Det som hadde vært dette gode, avslappende kjærlighetsforholdet hadde blitt til det reineste helvete, hvor vi daglig sloss for å bestemme hvordan dagen skulle bli. Alkoholen vant alltid. Jeg lå igjen fullstendig utslått – knock-out, hver bidige kveld, eller aller mest hver morgen. Det var da det verket mest – før neste kamp startet – igjen og igjen. Eller var det egentlig det som var den virkelige kampen, kampen for å fylle opp kroppen med mer gift, for å glemme forrige kamp, prøve å vinne neste kamp, glemme skuffelsene… Sviket, bitterheten, frykten, angsten; Alle de forferdelige følelsene… For et helvete!

Følelsene ja – det var de jeg ikke taklet. Hadde ikke lært, skulle ikke snakke om de, skulle ikke vise de. Hvordan i hel…. skal man klare å leve da, når en ikke vet hvordan være lei seg uten å få lov til å vise det.

Jeg er takknemlig for at jeg har lært hvordan være lei meg; At jeg har lov til å være lei meg, jeg har lov å bli skuffet, jeg har lov å bli sint. Men det er mine følelser. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser og mine reaksjoner. Ingen andre. Og jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn skulle finne på å ta så mye som en liten smak på tungespissen av noe som helst alkohol, til og med alkoholfritt øl, så vet jeg at jeg glemmer dette. Jeg glemmer mitt ansvar. Likevel slipper jeg å ha alt ansvaret. Jeg kan dele det med noen, slik som nå. Jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Eller i dette tilfellet; Hvordan det var. Det er det som gjør at jeg er mitt ansvar bevisst.

Takknemlig og ydmyk for at jeg slipper dette i dag, det å drikke på følelsene mine – og bare for i dag… EN DAG AV GANGEN!

Ha en riktig god dag dere – og altså bare for i dag…