Stress og bekymringer gjør meg syk!

Stiller meg spørsmålet: Er jeg ærlig nok med meg selv?

Jeg har satt meg selv ut av spill – rettere sagt tankene og følelsene mine har.

De som kjenner meg vet hvor mye tid jeg bruker på å tenke, og det er ikke bra vet du, ikke i lengden. Jeg trodde jeg hadde blitt flinkere til å ta ting på sparket, til å ikke måtte planlegge, ikke ha alt helt hundre prosent, men nei da, jeg er fortsatt den perfeksjonisten jeg stort sett alltid har vært. Jeg vil ha kontroll, vite at alt er på plass. I tillegg så setter jeg store krav til meg selv, det er vel det verste. Jeg må klare både det ene og det andre. Tenk om jeg ikke får det til? Hva vil andre tro? Lista ligger høyt og stadig river jeg, og i etterkant bebreider jeg meg selv for å ikke klare den oppsatte høyden – målet.

Mitt mål eller andres? Kravene – er jeg for kravstor? Krever andre for mye av meg? Er jeg ikke god nok på å sette grenser? Er ikke grensene tydelige nok? Kan jeg ikke bare si at; dessverre, jeg kan ikke nå!  Det omhandler det å ikke ta meg selv så høytidelig, men hvordan?

Stresser meg opp og bekymrer meg for hver minste ting, og tror jeg skal klare det meste også. Jeg skal ta på meg ansvar, et ansvar jeg innerst inne ønsker, men ikke helt tror jeg vil makte, men likevel takker ja til. Jeg vil hjelpe, være snill – være raus og omtenksom, men jeg glemmer meg selv i det store og hele. Jeg er ikke snill nok med meg selv – lytter ikke til kroppen fullt ut. Jeg tror jeg er flink, tar meg en time- out, går tur osv., men jeg lurer meg selv til å tro at nå var jeg så flink. Innerst inne er jeg fortsatt bekymret og tenker på alt som jeg burde gjort, helst i går…  Helt ned til tåspissene og ut til fingerspissene nøye med å tro at jeg har kontroll, noe jeg absolutt ikke har. Så kommer smellen!

Det smalt på lørdag morgen. Uka i forveien hadde gått med til å bearbeide fortid og nylig hendte hendelser. Trodde jeg hadde løst opp knutene og fått bukt med tankekjøret, men da jeg satt på toalettet tidlig lørdags morgen og ikke klarte å få tak i toalettpapiret, da skjønte jeg noe var galt. «Tusen kniver» stakk til ved venstre «englevinge», jeg skrek til og hadde samboeren vært hjemme, hadde han vel trodd det skjedde et mord, men knivene drepte meg ikke selv om pusten forsvant noen sekunder. Jeg var som lammet, men jeg kunne ikke bli sittende der. Akkurat hvordan jeg ordnet meg videre husker jeg ikke, og om så var trenger jeg ikke gå i detalj heller.

Hver gang jeg skulle puste, stakk knivene til igjen, men jeg måtte jo puste. Å legge seg igjen var heller ingen lur idè, for da måtte jeg ligge på alle disse knivene, og da ilte smerten utover hele kroppen. Et smertehelvete uten sidestykke. Hva var det som var i ferd med å skje med meg? Vondt i ryggen hadde jeg hatt ofte, mest i korsrygg og litt stiv nakke og skuldre – overkommelig, men dette kunne jeg ikke huske å ha hatt før, ikke så intenst. Jeg ble redd. Gikk gjennom ukeforløpet mitt, hva jeg hadde gjort som kunne ha utløst dette. Fant ikke noe fornuftig svar bortsett fra at muligens kunne det ha sitt utspring i at jeg hadde bekymret meg ekstra mye i det siste. Fra en stund før jul hadde jeg gått og gruet for om Kafè Klar ville bli bra, om jeg klarte å få den opp å gå. I tillegg hadde jeg tenkt mye på et forstående kurs om «Kameratstøtte» og på toppen av det hele hadde jeg dårlig samvittighet for å ikke ha fått praktisert NADA protokollen ordentlig. Jeg hadde lagt store planer for 2020, dette året skulle jeg ta nye høyder!

Alt jeg hadde påtatt meg og alt jeg ønsket å gjøre hadde satt seg fast – på en måte blokkert nervesystemet og tilstrømningen til og fra lungene. Klarte ikke puste ordentlig, og jeg som hadde lært meg nye teknikker på det området. Angst og redsel påvirker lunger og hjerte, det visste jeg, og det hadde også lært og erfart på både ANTA -og NADA kursene. Nå hadde jeg virkelig «fryst» fast følelsene mine. Freeze – flight – fight er psykologiske overlevelsesstrategier, men dette kjentes ikke ut som noe jeg skulle overleve. Til å begynne med hadde jeg kjempet (fight), gått i forsvar for å forsvare meg selv på forrige tirsdag, da en lite hyggelig situasjon prøvde å sette meg ut av spill. Jeg klarte å sette tingene i perspektiv og ikke minst si i fra, sette grenser for hva jeg kunne akseptere. Jeg trodde vertfall at jeg hadde fått det ut av systemet, men det satt nok dypere enn som så – ubearbeidede følelser, kalde gufs fra fortiden hadde lagt seg som et islag over meg. Med alt det andre jeg hadde surrende rundt oppe i knotten, alt jeg prøvde å få oversikten over samtidig som kroppen strevde med å «overleve», gjorde nok sitt til at frykten for å ikke klare overtok styringen og dermed fortalte meg, gjennom denne smerten: Stopp en halv!

Trodde det var i ferd med å roe seg i går, men å våkne opp til en ny helvetes morgen i dag var ikke med i mine beregninger. Nederlag var første tanken. Hvordan skulle jeg få gjennomført alle dagens planer – mine oppgaver? Tårer sprengte på. Gud, hjelp meg – hva skal jeg gjøre? Krype til korset og bare erkjenne at denne dagen får jeg ikke tatt hånd om andre enn meg selv? Det var ikke det jeg ønsket. Jeg vil stille opp og gjøre jobben jeg har påtatt meg. Prøvde å finne og se positive ting, men hver gang jeg skulle konsentrere meg om å puste, for å unngå flere «knivstikk», forsto jeg at jeg bare måtte kaste inn håndkleet. Jeg ringte rundt for å forklare situasjonen og hørte meg selv beklage. Hva har jeg egentlig å beklage? At jeg er et menneske med følelser – følelser som akkurat nå hadde tatt rotta på meg.

Nå sitter jeg fortsatt og tenker og vurderer hva jeg skal foreta meg med alle avtaler og oppgaver jeg har takket ja til. Hvordan skal jeg få balanse og ikke dårlig samvittighet dersom jeg finner det nødvendig å bakke ut på enkelte punkter? Jeg vet at om jeg baler og grubler mer så vil denne smerten bli enda mer intens og jeg enda mer forkrøplet. Trenger jeg egentlig bare godta at visse ting kan jeg ikke gjøre – ikke nå. Alt til sin tid, så i denne omgang kan jeg ikke gjøre hundre ting på en gang. Det er snakk om prioriteringer! Hva er viktigst? Hvem skal jeg hjelpe? Jeg behøver å innse at jeg ikke er skrudd sammen slik at jeg skal makte å ordne opp for alle. Jeg trenger først og fremst ordne opp for meg selv. Jeg vet om andre som lever i konstant smerte på grunn av ulike sykdommer, men jeg kan ikke sammenligne meg med dem i deres situasjon. Jeg er ikke som dem, og jeg greier ikke av denne smerten, den lammende smerten som jeg i bunn og grunn ikke helt vet hvordan få bukt med.

Frykten er lammende! Den overtar styringen og jeg klarer ikke tenke klart. Hva vil andre synes og tro om meg? At jeg «feiget ut» – ok, den tar jeg, men ikke om de tenker jeg er selvopptatt og egoistisk. Det takler jeg ikke. Prøver å fortelle meg selv at de fleste vil nok forstå, og de fleste gjør, bare ikke jeg selv. Nå er gode råd gull verdt. For jeg ønsker ikke, orker ikke å la bekymringene få overtaket – jeg vil ikke bli en skygge av meg selv igjen. Kanskje må jeg tilbake til start? Ikke å begynne å drikke igjen, nei, det har jeg ingen planer eller ønsker om. Men jeg må ta tak i grunnproblemet, traumene som fortsatt ikke har blitt bearbeidet, de som ulmer i bakgrunnen og underbevisstheten. Det er der den virkelige smerten ligger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg maktesløs nå – at jeg ikke mestrer livet. Jeg vil ikke ligge nede. Jeg vil opp og frem. Jeg vil ikke at stress og bekymringer skal forkludre til livet, gjøre meg «syk». Det er vel det som er årsaken; at jeg vil for mye det å ikke ville – ikke tørre å kjenne på og akseptere. Det koker ned til: Jeg er ikke ærlig nok med meg selv!

På tynn is… eller fastfrosset i isen… Slik føles det…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s