Løsningsorientering – kommunikasjon – repetisjon

Hvor vil jeg at skuta skal ta veien og hvilket mannskap skal mønstre på? Er arbeidsoppgavene klare og orker de all jobbingen – de kjedsommelige og tilbakevendende rutinene? Klarer jeg å formidle hva som trengs å gjøres til enhver tid?

Skal jeg sitte stille, godta at slik er livet, slik ble det, slik skal det være, eller skal jeg forsøke og se meg om? Er det bedre bortenfor…? Er gresset grønnere på den andre siden? Er det forjettede landet bedre å bo i? Har jeg det bra nok her, eller…

For å komme meg videre behøver jeg å blottstille meg selv for motstanden i meg, motstand til for eksempel forandringer – en redsel for hva som kan komme til å skje i morgen. Hva som er rundt neste sving – bortenfor. Jeg må ha klart for meg hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg må vite og ikke tro! Jeg må ville, ikke bare ønske! Jeg må gjøre det, ikke bare snakke om det!

Min fortid har gjort noe med selvfølelsen min, og den behøver jeg å bygge opp igjen – få tilbake troen på meg selv og vite at jeg er verdifull, at jeg kan og betyr noe, spesielt overfor meg selv. Det hjelper lite å tro at jeg duger – jeg må vite det. Det oppnår jeg best ved mestring, se og føle at jeg klarer, og ros er selvfølgelig ikke å forakte. Da er det handling som gjelder. Så må jeg repetere det jeg har lært meg, repetere mestringene og øke vanskelighetsgraden for videreutvikling og for at mestringsfølelsen også skal vokse og igjen påvirke min selvfølelse. Det nytter ikke å bare ha lært noe, hørt noen andre fortelle meg et mulig svar. Jeg må selv løse oppgaven, finne mine svar og virkelig stole på at dette svaret er riktig. Andres tilbakemeldinger kan i mange tilfeller gi meg en pekepinn på om jeg har funnet det rette svaret, men det er jeg selv som skal velge om jeg vil godta nettopp det svaret før jeg setter dobbelt strek under det.

På de fleste områder hjelper det ikke å tro, jeg skal vite. Tro kan jeg gjøre i kirken! Som en av mine mentorer sier – jeg velger å kalle henne det – min mentor, Rita Nilsen, er det viktig for meg å ha klare mål: Hva vil jeg med livet? Være løsningsorientert! Dersom jeg stadig vender tilbake til forhistoriske hendelser når det oppstår situasjoner i dag, og lar dem påvirke dømmekraften og valgene, kommer jeg mest sannsynlig ingen vei. Velger jeg den letteste motstands vei? Hva med å finne svaret på problemet, finne den ordentlige årsaken til at jeg ikke klarer å gi slipp og komme meg videre?! Jeg må tørre å ta runden med meg selv hvor mye det enn måtte smerte. Hvilke knagger skal for eksempel en eventuell oppstått angst henge på? Hva var den egentlige utløsende faktoren? Hvilket frø har jeg valgt å la vokse?

Nok en gang tilbake til det å vite, ikke bare tro. Jeg, tenkeren, kan ikke innbille meg at jeg vet, tror jeg vet. Når noe skjer i livet mitt, føler det blir uutholdelig, er det lett å tenke at de siste oppståtte vanskelighetene er de som skal prioriteres og ordnes opp i. I realiteten var det mest sannsynlig en annen situasjon tidligere som var roten til redselen og voksende angst, og det er den jeg skal ta tak i. Da er kommunikasjon et veldig viktig virkemiddel for raskere å komme til ønsket løsning. Det vil ikke skje noen endring om jeg ikke forteller personen(e) som var medvirkende til min reaksjon og kommende stagnasjon. Jeg kunne sikkert hatt godt av og snakket mer med utenforstående enn det jeg gjør. Sannsynligheten er stor for at andres syn kan snu mine fastlåste tanker og styrke meg i troen på meg selv. Jeg må rydde bort det som tar all min energi, først og fremst bryte opp roten, der alle de mindre vanskene også forgreiner seg ut ifra.

Det er slitsomt å bryte opp røtter, spesielt de som har satt seg og grodd godt fast. Den vil fortsette å vokse, lage seg flere forgreininger, sno seg videre og prøve å ta all næring og kraft, alt sollys som hovedstammen trenger for å vokse seg sterkere om jeg ikke tar meg bryderiet og den krevende jobben som det er å grave roten opp. Jeg kan ikke tillate meg å se ned på meg selv fordi jeg valgte å konsentrere meg for lenge om et frø, som aller helst ikke skulle vært sådd, vertfall ikke blitt gitt vekstmuligheter. Hvem var den egentlige skyldige? Er det meg selv som skal straffes? Skal noen straffes? Jeg straffer mest meg selv og setter stopper for utvikling og vekst om jeg ikke tar ansvar. Det er mitt ansvar å stoppe veksten av det frøet uavhengig av hvem som sådde det. Det er mitt ansvar å luke bort ugress og uønskede vekster i min hage. Og det hjelper ikke bare tenke tanken, men gjøre det også!

Når denne enorme og rasktvoksende roten endelig har kommet opp i dagen, når nervetrådene og forgreiningene er synlige, når jeg ser på dem, ser at de begynner å visne fordi de ikke lenger har grobunn og næring, først da kan jeg «slappe av». Likevel er ikke jobben ferdig. Jeg trenger å forhindre at slike røtter ikke slår rot igjen. Som hobbygartner vet jeg at jeg best vedlikeholder gode vekstkår når det stadig lukes for ugress.

Jeg vil ikke ha for mange problemer – hvem vil vel det? Problemer vedvarer når tilførselen i form av oppgitthet og negativ tankegang nører oppunder tiltaksløshet. Jeg lager meg selv problemer og ser ikke alltid alle de mulighetene jeg har fått – de jeg egentlig har. Jeg har blitt banket og tråkket på, bokstavelig og billedlig, mange ganger, men reist meg – bare ikke stått helt stødig, rakrygget. Jeg har vært lett å skyve over ende fordi jeg ikke har tatt til motmæle. Har vært enklest og minst «krevende» der og da og bare la det skure og gå – bare bli liggende. Men i lengden er det å ligge på kne, ligge å skure, det som er mest krevende til syvende og sist. Endelig innså jeg det.

Folk som har betydd noe for meg har krenket meg, og jeg har latt det skje alt for mange ganger, altfor lenge. Orket ikke ta opp kampen, og det har gitt konsekvenser. Sårene blir dypere og mer smertende. Knivene stikker! Disse smertene vil vedvare om jeg ikke har medhjelpere, noen som ikke bare ser, men som stiller opp, noen som bakker meg opp og gir meg ryggdekning. Personer som kan dekke opp for at bakholdsangrepet ikke kommer og knivene sitter i ryggen min igjen. Jeg behøver noen jeg fullt ut kan stole på. For å ha mennesker jeg vet jeg får ryggdekning av må jeg først og fremst selv si ifra. Jeg trenger å fortelle, dele og få de til å forstå hva som gjør meg redd og utrygg. Hvordan kan mennesker rundt meg vite hva som er galt om jeg ikke forteller hva som egentlig skjer med meg. De fleste er ikke menneskekjennere, med mindre de selv har erfart den samme smerten – sett fanden i hvitøyet. Jeg har trodd jeg hadde gode medhjelpere, men igjen – jeg skal ikke tro, men vite!

Jeg behøver å stå stødig, ha røtter som gror i god jord i gode omgivelser. Jeg trenger pleie, omsorg og nærhet – kjærlighet. Jeg vil opp og fram. Jeg må finne mitt virkelige mål med livet, orientere meg, være løsningsorientert. Det oppnås best ved kommunikasjon. Gi klare, konsise beskjeder til de jeg ønsker skal følge meg. Jeg skal legge til rette for hvilke arbeidsoppgaver som er de viktigste å konsentrere seg om, hva jeg kan gjøre selv og hva jeg virkelig behøver hjelp til.

Kanskje er det slik at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør nå? Kanskje må jeg finne en annen vei, ny kurs. Kanskje er det en annen båt jeg skal om bord på med et nytt mannskap? Noen som står meg last og brast uansett uvær! Noen som vet hvor jeg skal og er villig til å tåle litt motvind, som kan håndterer mine utbrudd, men klarer i samarbeid med meg å stagge dem. Noen som ikke viker når jeg ønsker å snakke eller som tar tak i meg når jeg signaliserer at jeg ikke vil, men aller mest og innerst inne ønsker å snakke. Det er da jeg mest trenger å snakke, trenger noen. Eller kanskje er det mannskapet jeg har nå det rette? Jeg har bare ikke tatt de med på de viktige arbeidsoppgavene – gitt de lov til å utforske og til å vise hva de er gode for. Latt de slippe til. Jeg har ikke vært en tydelig nok kaptein. Jeg har ikke gitt rom for kommunikasjon. Vi har ikke snakket om målene, målet mitt, deres – vårt!  Vi har ikke plassert tingene der de skal være og gitt hverandre gjensvar.

Det å ha en kommunikasjon rettet mot et felles mål er viktig, og vi kan ikke gå lei av å måtte repetere og gjenta til det kjedsommelige selv hvor vondt og dyptgående samtalen måtte være. Jeg skal ikke tro at jeg klarer alt selv, for jeg vet jo at det gjør jeg ikke. Jeg skal vite hvilket mannskap jeg har, hvor de befinner seg til enhver tid og de skal vite hvor jeg er. Vi må gi hverandre ryggdekning for at uønskede angrep ikke kommer, og kommer de skal vi sammen reparere eventuell oppstått skade ellers synker skuta. Kommer ikke langt med en sprukken holk… Og det sies at enhver må hjelpe seg som best den kan, men jeg har funnet ut at man kommer lengst med å samarbeide med de riktige folkene, de som får det beste ut av meg, slik at jeg kan hjelpe meg selv som best jeg kan.

Erkjennelsens øyeblikk kan bygge seg opp til en livslang, åndelig sinnsro som jeg har virkelig grunn til å kjenne. Realitetens røtter fordriver den nevrotiske krattskog og vil holde fast, trass i sterke vinder fra de krefter som vil ødelegge oss, eller som vi vil ødelegge oss selv med. (Ukjent)