En oppvekker!

Hva vil man slippe? Angsten eller årsaken til at angsten oppstår?

Jeg fikk et måpende, uforstående ja, kanskje sinna ansiktsuttrykk tilbake da jeg sa: Det var vel meningen – og aldri så galt det ikke er godt for noe.

De fleste har hørt om det å ha et tilbakefall, og da dreier det seg mest om tilbakefall på rusmidler. Jeg fikk et følelsesmessig tilbakefall for en ukes tid siden, og det kom som lyn fra klar himmel. Flere likhetstrekk, og forskjellen var bare at jeg ikke tydde til flasken da noe svært sårende og krenkende skjedde meg. Jeg frøs fast og var absolutt ikke forberedt på den lammende angsten som kom i etterkant. På en måte godt å se at forsvarsmekanismene i meg fungerte normalt. Og godt å vite at jeg var sterk nok til å ikke legge lokk på den med å drikke…

Skal jeg mase enda mer om denne hendelsen for snart to uker siden tenker du, da en person så til de grader tråkket over mine verdifulle grenser, mitt verdisyn og på det som hittil har vært min trygge base – mitt hjem. Ja, jeg må skrive mer om det, eller mest om reaksjonen som kom i etterkant.

Det er viktig å ha noen å stole på. Jeg må ha noen å stole på, og jeg må kunne stole på meg selv og vite – ikke tro at jeg har avklart alle forholdene til tidligere levd liv. Jeg trenger “å vite” at andre kan finne på for å forkludre hverdagen og vite hvordan være villig til å forandre mitt reaksjonsmønster uansett hva andre måtte mene. Mine verdier er verdifulle – ikke tråkk på dem! Jeg skal heller ikke tråkke på dem selv. Jeg er det mest verdifulle jeg eier!

Mange vil sikkert kjenne seg igjen, men har kanskje ikke innsett det – før nå at kroppssmerter kan knyttes til angst. For meg fortonet den seg som et tilbakefall, noe jeg ikke helt forsto i øyeblikket. Denne reaksjonen kan sammenlignes med sen-abstinenser. Fant ingen god norsk forklaring, så denne engelske linken må dere oversette selv: https://www.uwhealth.org/healthfacts/psychiatry/7228.pdf.  Selv flere år etter ruskutt kan de stadig vende tilbake, som i en hormonell syklus eller komme ved høyt stress nivå, slik det skjedde med meg denne gangen. For meg utartet det seg til å bli et angstanfall uten sidestykke. Kan ikke huske å ha hatt lignende reaksjoner, å ha vært så fryktelig redd mine reaksjoner, for på en måte var det vel det jeg var. Jeg mistet kontrollen over følelsene mine fordi noen overrumplet meg, satte meg ut av spill, undereliminerte meg, og tankene på å ikke lenger ha et trygt hjem ble overveldende.

Jeg var tilbake til fortiden, til et ekteskap hvor jeg sjelden kjente på trygghet, da jeg aldri helt visste hva som ville komme. Jeg var tilbake til da jeg stadig ble oversett, forhatt og nedverdiget – da jeg ikke følte med verdsatt, respektert og selvfølelsen var lik null. Man skal jo være trygg i sitt eget hjem, føle seg verdsatt og respektert, og etter flere år i tilfriskning fra rushelvetet, hvor jeg hadde brutt mine verdier enda mer ned, så hadde jeg fått tilbake verdighetsfølelsen og selvfølelsen, men i løpet av et brøkdels sekund var den på nytt brutt – slik føltes det.

Angsten kom, og den kom som et stille lynnedslag. Disse skarpe knivene som plutselig stakk til i ryggen og lammet venstre side med påfølgende pustebesvær. Og det gikk ikke over – de varte i timer og dager. Jeg var maktesløs – kjente meg maktesløs. Jeg var slått ut av en følelsesmessig overreaksjon, eller kanskje mer en underreaksjon siden jeg på en måte hadde prøvd å skyve følelsene bort. En ting som var sikkert, som jeg først da innså, var at jeg hadde på langt nær bearbeidet min fortid og snakket ordentlig om hvilke følelser de hadde iverksatt i meg den gangen eller senere i livet – den virkelige årsaken til at jeg hadde blitt en alkoholiker. Den bakenforliggende årsaken til hvorfor Heidi drakk.

Jeg ble smertelig klar over betydningen av å bearbeide traumer oppstått i forhold til vonde hendelser. Selvfølgelig var jeg klar over at da jeg drakk hadde jeg bare lagt et lokk over emosjonene mine, men jeg trodde at jeg i hele denne tilfriskningsperioden opp til nå hadde bearbeidet de fleste hendelsene fra fortiden. Jeg trodde at både tidligere klinikkopphold og samtaler med likepersoner i etterkant hadde medvirket til at jeg hadde kvittet meg med disse følelsene, men den gang ei.

Med jevne mellomrom har jeg opplevd angst, eller panikkangst i mindre doser og styrkegrad, selv om det nå har vært en stund siden, men aldri har jeg opplevd maken. Vanskelig å beskrive for den som selv ikke har opplevd det, men jeg legger ut denne linken, som kanskje er noe forklarende: https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/angst/angst-og-angstlidelser .

Angst er som regel ikke farlig. Jeg skriver som regel fordi den i utgangspunktet er et varsku på at noe er galt, men for mange kan den være en utløsende faktor til at man tyr til alkohol eller enda mer drastiske skritt som for eksempel å begå selvmord. Smerten kan bli uutholdelig – man vil bare bort. Jeg kunne tenkt det samme selv. Jeg klarte derimot å tenke klart, gjorde som jeg hadde lært – finne årsaken til hvorfor nettopp redselen blir til lammende angst, slik jeg i dette tilfellet ble, totalt overmannet av panikkangsten.

Men jeg klarte altså å «ta meg sammen», ta kontakt med noen, sette ord på følelsene mine og ikke minst gå tilbake til ulike hendelser i min fortid. Jeg klarte å se hvordan denne situasjonen hadde satt i gang minnene og jeg kan bare være takknemlig for at vi mennesker er bygd slik vi er, at hjernen og nervetrådene sender signaler ved de fleste anledninger for å hjelpe oss til å reagere. Det er bare om å gjøre å vite nettopp dette, hvorfor og hvordan og ikke la seg bli fullstendig handlingslammet og gripe for eksempel flasken uansett hvor «enkelt» det kan føles der og da. Selv hvor smertelig det er så er det å bearbeide traumatiske minner det aller beste. (https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/atte-selvhjelpsmetoder-for-deg-som-har-opplevd-traumer-2).

Det hjelper å ha noen å snakke med, noen å dele sine vanskeligheter og innestengte følelser med. Ikke alle jeg snakket med i etterkant forsto hvordan jeg klarte å takle og hvorfor jeg håndterte den oppståtte hendelsen slik jeg gjorde. Hvordan kunne jeg gå videre? Hvorfor ble jeg ikke mer forbanna? Tja, jeg ble selvfølgelig sint, frustrert, irritert og mektig forbannet, men det gjorde ikke situasjonen bedre. Det at noen jeg også var glad i på en måte prøvde å dysse ned hele situasjonen på var selvsagt medvirkende til mitt sinne, men det ordnet ikke opp i mine traumatiserte tanker. Jeg måtte se meg tilbake. Og jeg måtte, vi måtte snakke sammen. Jeg måtte formidle om mine følelser, sette de inn i konteksten og få vedkommende til å forstå meg. Mine grenser og min verdighet. Som sagt så gjort – det hjelper å kommunisere.

Det å få synspunkter fra de som stiller seg undrende til mine reaksjoner hjelper faktisk vel så mye som de som gir meg tilbakemelding ut ifra egne erfaringer på samme område. Når jeg så i etterkant sier at jeg ser på episoden(e) som læringsrik, og som en oppvekker er det jo fordi jeg ser viktigheten av å få ordnet opp i sine følelser i forhold til hendelser i fortiden. Det var smertefullt å være i angsten, men tenk om jeg ikke hadde reagert, om jeg bare hadde oversett personen som ordnet seg en joint i min sofa, i min stue, i mitt hjem og bare gått vider som om ingen ting hadde skjedd, da ville denne reaksjonen kanskje kommet ved en annen anledning hvor jeg neppe hadde sett sammenhengen. Da hadde jeg ikke sett det som truende siden mitt hjem og min trygge base ikke hadde blitt utsatt for «lynnedslaget». Jeg trengte muligens å bli behandlet slik for å se at jeg har oversett fortidens slemme spøkelser og gale skjeletter i skapet.

Jeg fikk en oppvekker, virkelig. Jeg kan vel ikke helt si at jeg er takknemlig for at dette skjedde, men på en annen side er jeg glad for at det hendte selv om det aldri burde hendt. Forstå meg rett, om du kan. Dersom dette ikke hadde vært en realitet ville jeg ikke gjort meg denne erfaringen og tatt tak i følelsene mine – min redsel for å plutselig se at selv i mitt eget hjem kan jeg ikke alltid være trygg. Jeg lærte hva jeg skal vite om mitt reaksjonsmønster og hvordan gripe fatt i dem. Jeg verdsetter mer den kunnskapen jeg har fått gjennom blant annet ANTA og likepersoner som selv har erfart angsten på kroppen. Jeg læret også at de som har «oversett» angstens ansikt kanskje en eller annen gang vil komme til et punkt at det sprekker, slik det åpenbart gjorde for meg, og tenke tilbake på samtalene og mine delinger på området.  

Jeg tror, men man skal jo ikke tro, men vite… Så da blir det vel slik da; jeg vet at det var en mening med dette. Det er også meningen at dette skal formidles vider for at andre skal kunne ta lærdom, håper jeg… Det er aldri så galt det ikke er godt for noe!

Det er om å gjøre å slippe det virkelige problemet, for ellers vil disse gufsene fra fortiden stadig vende tilbake – slå til når man minst aner det. Ta runden med deg selv først! Sjekk hva du har i skapet…

Tenk om slike plutselig ramler ut av skapet ditt…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s