Seksualitet og intimitet

Åpenhet eller tabubelegging?

Vanskelig tema dette, ja, det må jeg ærlig si… Vanskelig å snakke om, være hundre prosent åpen og ærlig om. Jeg vet så mange sliter med nettopp det; å være åpen om sin seksualitet. Ikke bare på grunn av sin legning, men også fordi sekslivet er privat og tabubelagt. Jeg skal heller ikke skrive så mye om mitt seksualliv, gå i dybden, for det er som sagt en privatsak. Jeg kan si at grunnen til at jeg ikke ønsker å utdype mitt seksualliv er for at det bli for intimt, men i grunnen blir det feil. Eller kanskje ikke? For det handler om at jeg blir respektert for å ikke fortell – bli anerkjent for min privatsak.

Det som er viktig å huske på er at seksualitet og intimitet er to forskjellige ting og vi skal vite forskjellen. For det å være intim er noe vi mennesker er avhengig av – det er noe psykisk og handler om det å bli sett. På en annen måte vil vi jo bli sett, men ikke gjennom seksualitet så mye, som er noe fysisk mellom mennesker. Vi trenger nærhet og berøring også, for all del, og det å ha sex kan vel ses på som en gave vi har fått til å være i nærkontakt med hverandre. Hvordan det utføres får være opp til hver enkelt, og det er nettopp derfor jeg ikke ønsker å utdype det mer her.

En ting skal være klart: Jeg må tørre å sette ord på mine ønsker, lengsler og hva jeg liker, men det er i forhold til min partner aller mest. Jeg kan ikke forlange at han er tankelesere og dermed kan tilfredsstille mine behov om jeg ikke sier noe om dem. Hvordan kan jeg bli respektert for mine behov om jeg aldri setter ord på dem? Hvordan kan han vite om mine grenser om jeg aldri har sagt hvor de går? Jeg må si noe om hva jeg vil bli respektert for, hva jeg føler er vanskelig eller hvilke forventninger jeg har. Jeg skal være tydelig på det jeg ønsker å føle og hva jeg vil respekteres for. Jeg må også gi min partner samme mulighet.

For at andre skal få kjennskap til hvor våre grenser går kan det være nødvendig å fortelle om fortiden, enten det er vondt eller godt. Det gode og fine gjør oss mer trygge på oss selv i forhold til andre. Men det som kjentes ekkelt eller som ikke burde ha skjedd er det vanskeligere å snakke om og takle i senere seksuelle situasjoner. Som oftest sitter våre sperrer i noe vondt som har skjedd tidligere i våre liv. Det kan dreie seg om kommentarer, fysisk smerte og ikke minst seksuelt misbruk, enten av utenforstående eller noe som sto oss nær. Jeg tenker at det kan være mer smertelig å håndtere når noen som i utgangspunktet betydde noe for oss, noen vi var glade i, som vi ga oss hen til av kjærlighet, i begynnelsen, trår over våre mest intime og følelsesmessige grenser. Kan hende tør man ikke si ifra der og da i frykt for å bli mer nedverdiget, latterliggjort, mer såret og til og med forlatt. Man ønsker så gjerne å bli elsket og respekter, men når andre respektløst, gang på gang, fremmer sine ønsker og formål, da forsvinner vår egen selvrespekt.

Dersom man stadig blir såret og nedverdiget seksuelt får man et traumatisk syn på seksualitet, og intimitet for den saks skyld. Når et nei ikke blir tatt på alvor – at NEI ikke betyr et nei, da begynner man å miste sitt egenverd og sin bestemmelsesrett – man lar seg underkaste i frykt for at verre ting skal skje – i frykt for å bli ensom, miste nærkontakten. Kanskje tenker man at dette er bedre enn ingen ting – dette er i det minste en slags berøring selv om man selv ikke liker det. Etter hvert blir det «normalt», man blir følelsesløs og bare lar det skje. I tillegg kan man også ha blitt truet til å tie…

————

Da jeg drakk brukte jeg sex for å oppnå goder. Jeg følte ingen verdens ting. Å ha seksuell omgang med menn var mitt middel for å tilfredsstille mitt eneste ønske; å få noe å drikke på – bli mer ruset. Jeg brukte seksualitet for å skaffe meg alkohol for igjen glemme og flykte fra alle følelsene. Jeg tok “avstand” fra enhver form for seksualitet og intimitet, så på det som min eneste mulighet til å ha en slags «makt» over noen, til at de kunne tro at de var av verdi. Jeg misbrukte dem. Det eneste jeg egentlig gjorde var å misbruke meg selv. Jeg foraktet dem. Nei, jeg foraktet meg selv. Trangen til å måtte drikke var så sterk. Jeg skulle, måtte ha rusen, ikke dem. Samtidig nedverdiget jeg meg selv. Skyld og skam – runddansen, mer alkohol og påtatt nærhet. En syk trang til å føle meg elsket kanskje, til å bli berørt. Til å kjenne meg begjæret. Kjenne på kontakt – ikke nærhet. Hatet nærheten. Hatet meg selv. Hvordan kunne jeg frivillig gjøre dette? Jeg som selv ufrivillig hadde måttet ligge der…

Det har fått sine konsekvenser. Da jeg ble nykter forsto jeg at jeg aldri hadde hatt noe seksualliv uten at alkoholen hadde vært med i bildet, hverken med hensyn til meg selv eller motparten. Et tankekors, men et faktum. Hvordan har man et seksuelt samkvem uten alkohol? Hvordan er man intim uten å ha med følelser? Nettopp. Det var dette med følelser, de jeg hadde undergravd. De jeg ikke hadde villet kjenne på. De jeg hadde drukket bort. De som hadde blitt frarøvet meg gjennom blant annet såkalt seksualitet og intimitet. Hvem kunne jeg stole på? Kunne jeg stole på meg selv? Jeg måtte på nytt lære om intimitet. Jeg holder fortsatt på…

———

Personlig har jeg fortsatt problemer med nærkontakt av personer jeg ikke kjenner. Jeg trenger å se an folk, vite hvor jeg har dem – hvem de er og om jeg kan være trygg i deres selskap. Da kan jeg ta imot klemmer og gi klemmer. Da kan jeg tillate mer intimkontakt. I enkelte situasjoner blir jeg dratt tilbake til fortiden – jeg flykter eller fryser. Avstand og isfront. Jeg behøver å observere. I disse situasjonene burde jeg gi mennesker en forklaring på min avvisning. Jeg behøver å bli mer tydelig – ikke gi andre dårlige vibber. Når jeg er «kald» kan jeg få andre til å føle seg enda kaldere – utenfor, at de har gjort noe galt. Derfor er det viktig å snakke om det, sette ord på min eventuelle manglende intimitet til noen. Det er viktig med nærhet! Det er viktig med respekt!

Jeg ser viktigheten av intimitet, men først og fremst ser jeg viktigheten av å være åpen om det – enten man velger å gi en klem eller avstå. Det handler om å gi trygghet. Det handler om å se og bli sett, så selv det å fortelle om at man er redd for nærhet gjør at man likevel blir sett og forhåpentligvis respektert. Ja, ikke minst respektert. For meg er ekte kjærlighet det å bli sett og respektert – det er det mest intime! Det handler om åpenhet!