Sporene som settes…

Hvor går de? Må de nødvendigvis føre til et felles mål?

Jeg går ut i vinterlandskapet. Snøen ligger der som et mykt og omsvøpende trygt teppe. Jeg vil ikke trå på det. Det skal ligge urørt. Vil ikke sette spor – skitne det til. Men jeg går, varsomt. Først ett skritt – sakte, så ett til og jeg øker farten. Stopper litt opp og ser meg tilbake. Kjenner på en uro – en redsel. Hvorfor?

Det har blitt satt spor, mange spor. Av meg selv og av andre og jeg vegrer meg til tider for å se på dem. Kanskje har jeg gått for fort – ikke tatt meg tid til å se på alt som skjer rundt meg, skjer med meg. Skulle jeg ikke ha gått med en mer ro og stanset opp oftere?! Turt å kjent etter og erkjent at alle disse sporene har blitt til min vei, den jeg er på godt og vondt… En urolig og rastløs sjel fra tid til annen ja, men mest fordi jeg har vært redd. Redd for hva jeg kan finne under snøen. Redd for hva som dukker opp når jeg trår i det urørte. Redd for hva andre mener…

Jeg fortsetter. Går og går, men hvor skal jeg? Vet jeg mitt egentlige mål? Vil jeg klare å komme meg dit? Følelsene. Samvittigheten. Jeg har skuffet mange – skuffet meg selv, men jeg kan ikke la min fortid hindre meg lenger. Andre har gått videre. Jeg gikk også videre. Hvorfor stoppet det plutselig opp, som om veien ikke gikk lenger. Lyttet jeg ikke? Fulgte jeg ikke andres råd til det fulle eller burde jeg muligens våget å stampe i mer ulent terreng – gått mine egne veier? Satt enda flere spor i snøen… Men den oppgåtte veien er enklest å gå!

Skal jeg gå i en annen retning? Kanskje må jeg snu å gå tilbake for å se om jeg glemte noe, at jeg overså noe av betydning for videre fremdrift? Jeg spør meg: Vil jeg gå alene eller vil jeg ha med en følgesvenn eller fler? Savner jeg noen som forstår min usikkerhet? Noen som ser at jeg er i villede. Noen som har litt mer tålmodighet med meg…

Frykten driver meg, men den har ingen fremdrift. Jeg står på stedet hvil. Selvfølelsen. Alle disse sporene – de har satt seg som dype merker og sår i sjelen. Er det det jeg enser når jeg ser alle fotsporene i snøen? Er det mine egne følelser jeg skuer? Jo mer jeg går jo flere spor. Tramper i vei. Nei! Stopp! Tenk! Tenke – føle – handle. Om jeg ikke går videre vil jeg aldri komme noe sted – jeg vil bli stående her og bare se på alt dette, på det uberørte teppet forut eller på sporene bak meg – kjenne på redselen for å ta skrittet ut i det ukjente eller la sporene bak snø igjen…

Jeg kan lage meg en ny vei! Veien blir til mens vi går, mens jeg går. Veien andre har gått var deres, eller er den blitt alles? Hvordan kan jeg vite at den veien andre gikk er den rette for meg? Jeg kan velge å følge den et stykke, eller hele veien, eller rett og slett ta en helt annen vei. Skal jeg være som plogen og brøyte meg ny og farbar vei? Er jeg en banebrytende plog eller en som skyver problemene foran meg? Dytt de unna – få de til siden, utenfor kanten – få de vekk! Jeg vil ha klar bane. Men det som ser ut som den enkleste veien er ikke alltid det. Snarveien kan være omveien. Gikk jeg enkleste motstands vei?

Tør jeg feile? Jeg har tatt lærdom av mine tidligere mistak før, så ja, men likevel vegrer jeg meg. Våger jeg egentlig å skille meg ut? Vil jeg i bunn og grunn være som alle andre eller ønsker jeg å ta fatt på det urørte, ukjente og kanskje den vanskeligste veien. Våger jeg å sette flere spor? Våger jeg å gå opp vei for andre?

Se! Alle sporene er ikke stygge. De har fine konturer – lager et vakkert mønster. De skaper nyanser. Jeg ser! Jeg går videre. Tilbakelagt kronglete stier, men jeg gikk – gikk i motbakker og nedoverbakker. Jeg gikk fra stupet og mot toppen. Kan ikke stoppe nå. Jeg vil helt til topps. Jeg klarer det. Jeg vil!

————-

Det har vært nødvendig og nyttig å lytte til andres råd og veiledning, men jeg har kommet til et punkt på livets vei hvor jeg nå selv må stå opp for meg selv og ta egne valg. Stole på meg selv! Jeg kan ikke la andre ta bestemmelsene for meg lenger. Det er mitt liv! Alt for lenge har jeg latt meg påvirke, blitt styrt av en frykt for å ikke være bra nok for andre. Det er for meg selv jeg skal være bra nok. Andres «mistro» har satt stengsler. Nå er det NOK! Jeg har tuslet for lenge i andres fotspor. Jeg vil sette egne spor – fine, nyanserte og målrettede spor, og jeg vil velge hvor jeg vil sette dem. Jeg vil velge veien selv!

Mange vil sikkert bli såret. Jeg vil møte motgang. De vil tenke at det de sa ikke var godt nok. At jeg er egoistisk og selvsentrert. Men for å klare å være en god nok person for andre må jeg først bli god nok for meg selv. Stole på meg selv! Alt for lenge har jeg glemt å sette masken på meg selv først. Ja, mange vil føle seg forbigått eller tro at jeg forlater dem på deres vei. Men våre veier vil møtes igjen, det vet jeg – om det er ment slik…

Selv om jeg vil gå nye veier ønsker jeg støtte fra andre. Jeg vil at de jeg er glad i, og som er glad i meg viser sin kjærlighet ved å gi meg lov til å sette spor. Kanskje følger de ved min side – det er opp til dem. Vi kan sette spor sammen! Være tålmodige med hverandre og tolerere ulike syn på ting, men komme til enighet – om ikke til et felles mål…

Ingen vet hvor haren hopper – ingen vet hvor Heidi stopper… På tide å la de få vite!