Skal jeg hoppe? Først må jeg opp…

For hvem skal jeg komme til toppen for – for hvem skal jeg hoppe? Og hvor henter jeg denne energien fra – til å hoppe og til å «vinne»?

Hva styrer bølgene? Hva får en drage til å fly? Hvordan ha fremdrift uten vind i seilene?

Jeg kan lite om seiling, men jeg har hørt at det er best å seile med litt motvind… Og det er når det stormer som verst at vi begynner å se etter løsningene for å komme ut av uværet. For min egen del synes jeg det er «kjedelig» når det bare er bris eller kanskje skal jeg si flau vind. Tenk så «flaut» å ikke komme noe sted. Mange har sikkert prøvd å få en drage opp i luften, løpt bortover en åpen slette, men den vil ikke fly fordi det er ingen vind – ingen motvind, ingen oppdrift. En skihopper kommer sjelden langt uten oppdrift heller. Det vet jeg siden jeg bor sammen med en eks-hopper. Og det er jo logisk, ikke sant!?

Det går i bølger dette livet… når jeg er nede i en bølgedal trenger jeg nettopp å finne meg litt «vind», litt mer energi (vind er jo energi) for å komme meg opp til toppen igjen. Men jeg må flyte med, være årvåken for at bølgene ikke skal skylle over meg og dra meg lenger ned. Da drukner jeg jo. Og det hjelper lite å holde for munn og nese for å unngå at vann kommer inn, for jeg holder dermed også igjen for tilgang til luft – så jeg dør uansett… Vi trenger luft i lungene og om jeg holder munn og nese lukket vil det komme lite oksygen ned i lungene. Ingen oksygen – intet liv…

Ja, jeg trenger energi – en kraft til å komme meg opp. Hva med positiv tenking? Kan en setning hjelpe til å finne veien opp litt raskere? Kan jeg selv snu en faretruende situasjon mot noe langt bedre – det å holde meg flytende? Selvfølgelig, men er det nok å bare holde meg flytende? Burde jeg ikke kommet meg videre, kanskje inn til trygt land!? Jeg vet jeg kommer inn til smulere farvann, og land om jeg bare venter lenge nok, men jeg ønsker at det skal skje nå. Jeg vil opp NÅ! En situasjon endrer seg raskere om jeg selv fortar meg noe, tar initiativ – gjør en handling. Jeg sier ofte: Hva er det dette forteller meg? Hva er det jeg skal gjøre nå? Svaret er som regel: SNU TANKENE! GODTA FØLELSENE – DE VIL BARE FORTELLE MEG AT JEG TRENGER Å ENDRE FOKUS!

For å endre fokus og retning er jeg avhengig av min egen energi. Tilbake til vindkraften. Det er altså ikke alltid mest effektivt å ha vinden i ryggen. Nei, noen ganger trenger vi litt motbør – motvind for å komme oss opp igjen, ny energi om du vil. Så om det kjennes tungt og tøft – fånyttes liksom; jeg orker ikke dette strevet med å kjempe «mot strømmen», så kan jeg tenke meg, forestille meg at jeg surfer på en bølge – enn så lenge. Vente. Snart tar den virkelig tak i meg – om hodet holdes over vann og jeg ikke gir opp. Jeg flyter vertfall så lenge jeg puster… Er det det jeg vil – bare ligge der? Vil jeg ha mer fart, mer action må jeg kanskje hjelpe til selv. Jeg kan bruke kroppen, men ikke kave. Beholde roen og tenke klart – fremadrettet, mot et mål. Jeg vil dit! Ta rolige tak, få en rytme, øke farten og så… i land.

Driver frykten meg? Ikke om jeg ikke tenker klart. Uten kunnskap om hva følelsene gjør med tankevirksomheten min vil jeg enten stå på stedet hvil eller ramle. Var jeg en redd skihopper og kavet i luften uten å vite hvordan lande ordentlig ville jeg mest sannsynlig ta kollbøtte i lufta og falle ned i underrenna. Det ville få en fatal følge av min egen uvitenhet – den ukontrollerte redselen. Frykt gir økt adrenalin, men det gjelder å kanalisere den riktig ellers så blir den lammende. Frykt er på en måte energi, men den skal brukes til å komme fremover. Om jeg detter, i renna, og slår meg litt, kan jeg reise meg og børste av snøen og prøve på nytt – til jeg står stødig. Ta utfordringen – ikke gi opp! Jeg ber om litt råd på veien opp til toppen av bakken igjen – for det er i motbakker det går oppover, men jeg vil jo fly og lande trygt, så jeg tar til meg hjelpen og veiledningen jeg får, setter utfor – flyyyr og lander trygt, men ikke så langt. Det gjør ingen ting. Jeg vant uansett – jeg vant over frykten og meg selv – min redsel.  Rekord for meg selv. Kommer lenger neste gang, kanskje hele bakken ned, på sletta, og med nedslag – ordentlig telemarksnedslag. Det vil jubles. Jeg satte ny rekord. Men det første stående hoppet vil fortsatt være mitt beste – mitt viktigste! For meg. Og det er det som teller – at jeg selv er fornøyd! Det er meg selv jeg skal vinne for, ingen andre…

——————-

Og nei, jeg har ikke sprukket – jeg er bare i ferd med å hente meg inn igjen, tørre å ta utfordringene, tørre å komme meg til toppen, stå på toppen, kjenne vinden rusker litt tak i meg, hente energi, kjenne at jeg er litt redd uten å la denne frykten holde meg igjen, for jeg vil fly, fly langt – lenger enn langt, stå og høre min egen jubel – JEG KLARTE!

For jeg vil gjøre det beste ut av livet, det livet jeg har fått! Det er bare jeg selv som begrenser meg. Mine tanker kan hindre meg i å komme dit jeg egentlig vil. Jeg kan øve og øve – bli tryggere og etter hvert bedre. Det er opp til meg selv hvor langt jeg vil hoppe, men først må jeg hoppe! Selvfølgelig er det nødvendig med oppdrift, men mye, eller det meste sitter i hodet…