Vi er alle spesielle!

Min familie har en spesiell plass i mitt hjerte.

Som alle mennesker har jeg et behov for å kjenne at jeg hører til et sted – i en familie, blant venner eller i en gruppe. Sosial omgang er et grunnleggende behov vi alle trenger å få tilfredsstilt. Selv om jeg liker å være alene, så behøver jeg mennesker rundt meg – noen jeg er glad i og noen som er glad i meg.

Det er urealistisk å forvente at alle skal like meg. Med en slik forventning legger jeg til rette for å mislykkes og gir meg selv en årsak til å skylle på alle andre. Jeg kan ikke forandre på andre mennesker, forlange at de skal like meg og alt jeg sier og gjør, men jeg kan forandre mine egne tanker om mennesker og mine perspektiver. Jeg kan slippe taket om mine regler for hvordan jeg mener andre skal synes om meg. Når jeg blir skuffet, og det blir jeg, eller føler meg sviktet ved for eksempel manglende behandling, kan jeg gjøre en ekstra anstrengelse for å være vennlig, varm og kjærlighetsfull mot meg selv. For jeg er absolutt verdt å elske akkurat slik jeg er. Men jeg trenger noen. Alle trenger vi noen, og alkoholikere kanskje mer enn andre. «Gjenreisning trenger mennesker – misbruk trenger isolasjon». (Sitat: R. Nilsen).

Forrige helg var jeg hjemme hos min mor og denne helgen hadde jeg barnebarna på besøk hos meg. Jeg ser helt klart verdien og viktigheten av å omgås de som betyr noe for meg, familien spesielt. Når jeg kan få være noe for noen, vise min omsorg, at jeg bryr meg og viser omsorg gjør noe med meg innvendig. Det gjør også noe med meg at disse personene viser at de setter pris på meg som menneske – de gir meg kjærlighet tilbake. Det å verdsette hverandre gir vekst og ny motivasjon.

Dersom ingen hadde verdsatt meg som person og satt pris på min omtanke hadde jeg mistet all motivasjon for å hjelpe. Jeg trenger å bli fortalt at jeg er verdifull og av betydning. Dersom jeg skal føle at jeg har noe å bidra med behøver jeg å få litt ros på veien. Men jeg må også tro at de mener det de sier. Min selvfølelse trenger næring – jeg er bra nok! Jeg kan si det til meg selv, og det er nødvendig at jeg har tro på meg selv, men det virker enda mer motiverende å få høre det fra andre, at de også tror på meg.

I det siste, når jeg har gått rundt og vært nedfor er det mest fordi jeg følte meg sviktet, og det ble jeg jo. Jeg ble oversett og mine grenser ble overgått. Noen vil nok si det var selvforskylt siden jeg ikke hadde vært klar nok i talen på hvor mine grenser gikk. I etterkant har jeg laget meg et bilde av at jeg ikke var betydningsfull, ikke ble tatt alvorlig slik realiteten ofte var tidligere i livet mitt. Klart det gjorde noe med meg. Derfor var det så godt å kjenne på denne oppriktige kjærligheten da jeg var hos min mor, en mor som alltid var der, som er der og elsker meg på tross av. Ekte morskjærlighet. Hun var og er en rollemodell, slik jeg ønsker å fremstå for mine barn, men som jeg aller mest kanskje viser til mine barnebarn. Det er viktig for meg å vise min kjærlighet uansett hvem som måtte trenge min omtanke og omsorg.

Mine barn verdsette nok mest at jeg er nykter, men jeg vil også være noe mer for dem. Jeg kan vise dem gjennom min bestemorrolle. Ikke minst selv verdsette at jeg kan være en mormor, en trygg og tillitsfull bestemor. Og det er så fint å få være en mormor, kjenne på tilliten og høre mine barnebarn fortelle meg at de setter pris på meg. «Du er god og snill. Det er alltid morsomt å være her – du finner stadig på noe». Ja, det er viktig for meg å vise min kjærlighet fra mitt mormorhjerte.

Om noen timer drar jeg til Sarpsborg for å bidra i Kafe Klar. Det er oppmuntrende og oppbyggende å vite at jeg er der for noen som trenger noen å snakke med, slik jeg trenger noen å dele mine eventuelle problemer med. Vi trenger alle noen selv om vi kan sette pris på alenetid og ensomheten iblant. Jeg har også stor nytte av likepersonsgruppen Support’n. Ikke bare forstår de meg, og jeg dem, men vi tar hverandre på alvor og lytter. Vi deler styrke og håp med hverandre. Det er det vi trenger – hverandre.  

Jeg har mine beste intensjoner når jeg forsøker å bygge et vennskap med enkelte mennesker, tros at mine forsøk tidligere kunne bli avvist, vet jeg at jeg har mye å tilby. Jeg liker mennesker, selv om det i enkelte menneskemøter ikke er slik at man alltid liker alle, men i etterkant kan man ofte se betydningen av hver enkelt, at de er spesielle på sin måte. Det er viktig lærdom å ta med seg, at selv om jeg ikke kan være venn med alle, kan jeg tilby og ta imot respekt, støtte og forståelse. Alle har behov for noen, noen som ser dem for den de er, som lytter og bryr seg. En som bare er. Et menneske er nok. Et menneske kan gjøre forskjellen! Tålmodighet og ydmykhet lindrer vår sårende stolthet.