Den vanskelige, men forløsende samtalen…

Åh, jeg er blitt forkjøla! Slitsomt altså… Våknet med tett nese, et «ullent hode» og slapphet i hele meg. Hvorfor akkurat nå, nå som jeg ikke har tid? Er det fordi jeg har «hengt i stroppen» litt vel mye i det siste, ikke tatt meg ordentlig tid til å slappe helt av? Mitt stress, tankekjør og omgangssyken har sikkert hemmet immunforsvaret, så jeg fikk kanskje som forventet. Forventet, selvpåført eller smittet av andre – spiller ingen rolle, men forkjølelsen fant kanskje grobunn til utbrudd i går, da jeg slapp taket i en stakket stund. For da hadde jeg en forløsende samtale med en god venninne, ei som virkelig vet hvilke knapper å trykke på, de smertelige knappene, men de viktige knappene – de som senket skuldrene mine noen hakk. Det var bare noen få ord som satte i gang prosessen, en setning som fikk meg til å innse hva jeg har skapt i meg selv. En forsvarsmur mot andre, eller mot meg selv, for å ikke ville se og erkjenne. Det dreier seg ganske enkelt om følelser. Enkelt, sier jeg. Nei, følelser er ikke alltid enkle å hanskes med…

Samtalen:

– Meg: Jeg har hatt det vondt. Denne angsten har dratt meg ned dit jeg ikke trodde jeg skulle komme igjen. Egentlig kan jeg ikke huske å ha hatt en så lammende angst. Jeg ble så redd. Ikke redd for å drikke, langt ifra, men redd for å tippe over – bli gal.

– Venninnen: Du satt bare og holdt deg fast i bordkanten, holdt så hardt at fingrene ble hvite, verket og klarte ikke slippe. Måtte bare holde for å ikke ramle over på en måte. Kjenner den, har sett det før, hørt andre fortelle…

– Meg: Ja, og jeg klarte liksom ikke si noe fornuftig. Klarte ikke sette ord på det. Det gjorde vondt for meg selv… og min samboer, han jeg bebreidet og straffet – uten ord. Samboeren ble sittende inntil bordkanten og holde seg fast han også. Fastlåst stemning.

– Venninnen: Vet du Heidi, hvorfor kan du ikke bare drekka!? Så slipper du alt dette – få det ut, bli ferdig…

– Meg (Måpende): Men, jeg vil ikke drikke, det er ikke slik det er – har ikke lyst på alkohol!

– Venninnen: Hør på meg. Kan du ikke bare drikke sier jeg…

– Meg: Nei, hør på meg du! JEG VIL IKKE DRIKKE! (Kjenner det småulmer inni meg – er jeg dum, tenker jeg. Er hun dum?).

– Venninnen: Prøver igjen, og hør nå hva jeg sier. Kan du ikke bare drikke? Hva tenker du om det – hva føler du nå?

Da forsto jeg. Jeg forsto virkelig hvor hun ville hen, hva hun ønsket å skape i meg – en reaksjon

– Meg: Nå blir jeg forbannet på deg! Jeg har ikke et ønske om å drikke og du påstår på en måte at det er det jeg vil, og skal.

– Venninnen: Ja, Heidi! Få det ut. Slipp følelsene ut – bli forbannet, sint. Vet at du ikke vil drikke, men du må tørre å la følelsene få rom. Nå har du ikke alkoholen til å regulere slik du før pleide, når du ikke ønsket å se og kjenne på det vonde. Er det ikke en lettelse – å få det ut, satt ord på det.

Jeg ler. Begge ler. Hun sa det; få satt ord på det. Samtidig kjenner jeg børa blir tatt av akslene mine, pusten blir mer rolig. Hun klarte å skape reaksjonen og jeg klarte å si hva jeg følte. Jeg hadde ikke innsett at når jeg gikk der i min stillhet så la jeg lokk på følelsene, spesielt sinne, det jeg frykter mest hos andre, frykter hos meg selv. Jeg hadde stengt det inne. Derfor denne smerten, den stikkende lidelsen og følelsen av å ikke komme noen vei. Stillstand. Følelsene mine hadde frosset meg fast. Nå var de på vei til å forløses. Jeg «smeltet».

– Meg: Jo visst! Du provoserte fram denne reaksjonen. Det tok litt tid før jeg forsto, men… Trodde jeg skulle tørne jeg. Trodde du faktisk mente det, at jeg skulle ta en sprekk… Du altså – takk! Og jeg som var så redd for å tippe over, gjøre noe drastisk – bare ikke å drikke da, så ler vi mer…

Denne samtalen ga meg en lærepenge. Setningen: Kan du ikke bare drekka? Reaksjonen – følelsene: F… ta deg! Skal ikke kimse av følelsene. De skal jeg ta på alvor ellers så blir det for alvor følelsesladet – jeg blir en følelsesbombe som… PANG!

———-

Tenker at jeg skal slappe av i dag jeg, la forkjølelsen «herje» litt med meg. Den vil sikkert bare at jeg skal roe ned og ta litt mer hensyn til meg selv. La morgendagen komme i morgen…

•