Mål i livet!

Noe å ha troa på…

Før jeg dro til ANTA-kurset i dag tidlig, skrev jeg en rask notis om å sette seg oppnåelige mål. Når jeg sitter her og reflekterer over og renskriver dagens notater fra kurset, blir det mer klart for meg hvor viktig det er å ha nettopp det – mål i livet.

Enkelte av oss har hatt drømmer fra vi var små, men for mange ble de aldri en realitet. For min sin del tok alkoholen dem. Jeg hadde vyer og planer, men jeg oppnådde dem aldri så lenge rusen var det som sto øverst på listen – den overgikk alle mulige drømmer. Jeg kunne legge mange planer, starte opp, men så falt alt i grus, igjen og igjen. Det var nok slik at jeg diskuterte alt for mye med meg selv angående disse planene, og hver gang fant jeg ut at jeg heller ville drikke. Hva var vitsen med å finne en ny jobb når jeg likevel om noen uker helt sikker ikke finner den like interessant. Da var jeg allerede dømt til å mislykkes – jeg ville ikke nok. Det jeg ikke ville nok var å slutte og drikke. Selv da jeg erkjente mitt misbruk, at jeg var avhengig av alkoholen brukte jeg lang tid på å finne mitt hovedmål da: Å BLI NYKTER.

Mange rusavhengige har ruset bort store deler av livet sitt, også jeg. Rusen hadde tatt fra meg nesten alt. Da jeg kom til hektene igjen, og nådd første målet, nemlig å bli edru, så jeg alt det verdifulle jeg hadde mistet på grunn av at alkoholen hadde krevd all oppmerksomheten. I denne tilfriskningsperioden måtte jeg rydde opp, ta tak i mange ulike områder og forhold i livet mitt. Jeg hadde ikke klart og nådd målet om å bli nykter om jeg ikke hadde gått gjennom denne oppryddingsprosessen. Ja, det var tøft å se på alle konsekvensene og begynne å ta tak i dem, men akk så nødvendig. Jeg måtte se meg tilbake, finne «vrakrestene», reparere dem for å kunne gå videre. Veien fram gikk først tilbake… kjempet litt til, ha det litt mer smertefullt for å komme ovenpå.

Familien sto først på prioriteringslisten, deretter utdannelse og jobb. Jeg måtte skape trygghet rundt meg selv, få en oversikt og begynne å arbeide med å skape tillit til mine nærmeste – gjøre meg fortjent tilliten. Selv om det var mye jeg fortsatt hadde intakt, et samboerforhold og barn som ikke hadde snudd ryggen helt, så var vår relasjon noe som måtte gjenoppbygges. Selv for de som tilsynelatende ser ut til å ikke ha mistet noe på grunn av sin avhengighet, tror jeg alle har noe de på en eller annen måte trenger å endre på, gjenoppbygge eller styrke – skape ny tillit til eller rett og slett kvitte seg med.  

For å begynne på veien til nye mål må man altså rydde opp. Det er av stor nødvendighet å ha de mest grunnleggende tingene og behovene (familie, økonomi, trygghet, nettverk ) på plass før jobben med dette målet kan starte opp. For noen kan målet dreie seg om å komme seg ut i jobb igjen eller få tilbake samværsretten med barna sine. Da trenger man å finne hva som er nødvendig å ha i orden, hva som må bort eller hva som skal fortsatt være der. Prioriteringer og vurderinger. Alt er ikke like enkelt og smertefritt. Mye skal forsakes for å oppnå målet og for å få et verdifullt liv igjen. Den prisen var jeg villig til å betale, og den var jo ikke høy i forhold…

Jeg har hatt et ønske om å komme meg ut i jobb igjen, om ikke full tid, så vertfall å vise overfor meg selv og andre at jeg kan bidra – jeg er god nok. Jeg har tatt utdannelse – fagbrev i rus og psykisk helsearbeid. Ja visst, jeg klarte og flott det, men sitter nå her fortsatt og skriver blogg. Kanskje har jeg ikke ryddet opp nok i rekkene over saker som stopper meg i å komme videre? For det tar tid, det er mye rot, men jeg rydder… Uansett så følger jeg fortsatt drømmen min, ønsket om å hjelpe andre rusavhengige. Selv bloggen er jo et skritt i riktig retning. Jeg har aldri mistet håpet og troen på at jeg skal klare målet mitt – jeg gir ikke opp selv om det tar litt lengere tid enn først planlagt. Jeg skal fortsette å opprettholde planene og rutinene mine.

En annen viktig del av det å oppnå sine mål er å lage seg gode rutiner, ha en dagsplan og ikke minst følge den. Selv på slitsomme dager er det viktig for meg å komme meg opp av sengen, spise frokost og gjøre de mest viktige gjøremålene. Jeg ivaretar det som er viktig i livet mitt og ikke minst har jeg en samboer som er med på å skape en trygg hverdag fordi jeg har blitt mer konsis i min grensesetting overfor ham også. Han vet hvor landet ligger. Han mistet heller aldri troa på meg, og det har i bunn og grunn heller ikke jeg gjort. Den lå ikke så godt gjemt under alkoholsløret.  Man kommer så mye lenger om troa er på plass og at håpet og forventningene ikke rokkes for mye ved. Det er det jeg selv som styrer, selv om noen kan prøve å forhindre meg, legge skygger over håpet, så er jeg sterkere i troen nå. For: «Handlingene følger troa…». (Sitat: Rita N.)

Så, kjære venner, mitt neste mål er å bli ANTA-kursinstruktør/veileder. Og det har jeg virkelig troa på!