Komme meg videre.

Jeg er i en livslang prosess – så jeg må bare henge med ellers…

For at jeg ikke skal bli stående stille, stoppe å utvikle meg behøver jeg å prosessere. Alt det nye jeg lærer på kurset (for ja, det er fortsatt mye nytt selv om det er tredje kurset) må jeg bearbeide inntrykkene. Ikke bare for å ta det inn, huske det og ta lærdom av det, men mest for å bearbeide følelsene rundt alt som blir tatt opp. Kursleder har temaer som berører. Deltagerne forteller historier som berører. Alle har sine synspunkter, og nettopp disse kan være vel så avgjørende for min læring. Andres perspektiver setter mange av mine følelser i sving. Disse trenger jeg å ta en nærmere titt på, ta med tid til å kjenne på – ikke gå rundt, men gjennom…

I går hadde jeg ikke rom for å reflektere over gårdagens temaer og samtalene rundt oppgavene i etterkant. Det fikk jeg svi for til natten – en urolig og slitsom natt, som resulterte i en utslitt Heidi på morgenkvisten. Jeg sover normalt godt, men på dager jeg ikke tar meg tid til å stoppe opp å gå tilbake til spesielle hendelser i løpet av dagen, kan dette noen ganger gi våkenetter. Derfor tar jeg meg tiden nå – orker ikke enda en natt med lite søvn. Søvnen påvirker min evne til å konsentrere meg. Slik er det nok for alle tenker jeg, men mulig vi avhengighetspersoner trenger enda mer ro og rutiner for å klare å få ting til å feste seg bedre, eller tenkt gjennom og få silt ut det nødvendige og «kastet» det ubrukelige for å ikke lage for mye støy og stress. Phu – det var en lang setning, men kanskje du skjønte poenget. Kjenner det er mye som svirrer nå – det må ut og ned på papiret. Tar en liten pause først…

Ja, jeg måtte stoppe opp, lese notatene og virkelig ha sansene og følelsene med meg. Det er da jeg husker best hvorfor reaksjonene kommer. Nettopp ja, noen fortalte en historie fra sin aktive rusperiode, om steder og personer og vipps var jeg selv tilbake på tilnærmet tid og sted. Dette er viktig og nødvendig for meg å tørre. Jeg skal orke og stå ut den smerten de få minuttene det tar meg å gjenkjenne reaksjonen og hvorfor akkurat denne historien påvirket meg – minnene som jeg har lagret i amygdalaen. Gjentatte ganger må jeg se tilbake, ofte på samme historie, finne nye mønster, nye sider av samme sak fordi jeg er på et nytt ståsted. Jeg har gått videre siden sist – vært i utvikling.

Det å prosessere, være i prosessen som tilfriskningen er, og den tar aldri slutt eller jeg holder meg ikke edru lenger, jeg lever edru, det har blitt «normalt». Det er tøft når det står på, denne bearbeidelsen – det krever fullstendig tilstedeværelse i meg selv. Jeg er delaktig i mitt egen liv, mine tanker og følelser. Og det er følelsene som er det krevende, som kan ta kveletak og ta pusten fra meg i enkelte tilfeller, men etterpå, da er deg godt – ro og harmoni inni meg. Pause…

Minner drar med seg minner. Alt har sin pris. Å gå på ANTA-kurs har sin pris – det koster som sagt å komme i kontakt med noe som er fortrengt, gjemt eller glemt. Det kan gjøre inntrykk å høre at andre hatt det slik jeg har hatt det, få rippet opp i gamle sår, men samtidig vite at jeg er ikke alene. Derfor er jeg villig til å ta den turen innom amygdalaen og det limbiske systemet. Jeg er villig til å betale den prisen for å kunne få en bedre morgendag. Jeg erkjenner og går inn og tar kampen.

Det er om å gjøre å ta nye valg, valg med mindre konsekvenser. Jeg kan tenke tanken: Hva valgte jeg tidligere når det ble vanskelig? Svaret er enkelt. Hva gjør jeg nå derimot er det som blir stående å lyse. Ingen varsellampe, men en påminner om at jeg har utviklet meg – gått videre. Jeg har kommet ett, nei mange skritt videre mot målet. Jeg har kommet videre i notatene mine også – abstinenser står det. Men det tar jeg for meg selv denne gangen. Det har jeg nemlig skrevet om flere ganger tidligere i bloggen. Nå skal jeg bare fôre noen av hormonene mine med litt mat. Orker ikke tungsinn på grunn av lavt blodsukker. Jeg har mer å gjøre i dag også – jeg skal videre i prosessen.

Jo oftere jeg orker å gå den tunge veien blir den etter hvert lettere og mer gjenkjennelig å gå. Den blir en rutine, og rutiner liker jeg. Det gjør meg mindre usikker. Jeg kan trygt komme meg videre! Og en annen ting: Jeg slipper å gå alene. Jeg har mange, gode og interesserte medvandrere som hjelper meg videre – og jeg dem.

PS! Et lite innblikk om abstinenser kan jeg vel gi dere (bildet), men om du ikke har opplevd det selv er det kanskje ikke helt enkel å forstå. Det dreier seg også om kunnskap, ikke nødvendigvis erfaring, eller omvendt… eller begge deler…