Tap av verdighet

Hvordan har du hatt det i dag, spør samboeren min i bilen hjem fra togstasjonen. Jeg tenker litt, og det som først slår meg før jeg svare; jeg er heldig som har en som bryr seg, om meg og mitt ve og vel.

Jo da, nok en tøff dag, men de er så fine de som jeg er på kurs med. De gir så mye av seg selv. De gir meg så mye. Det var om sorg i dag, og det er som du forstår et tungt tema.

Regner slår mot frontruta og vindusviskerne jobber som besatt. Jeg forteller i korte trekk mine opplevelser, ingen navn nevnes og ingen andres delinger blir tema for den videre samtalen. Før vi blir stille, før vi begge går inn i refleksjonens verden sier jeg: – I dag, av alle dager skulle jeg ønsket at det ble satt av mer tid til samtale rundt oppgavene. Jeg opplevde at flere hadde behov for å snakke, men slik ble det ikke i dag. Kanskje var det en mening – at det skulle være stillhet, at hver enkelt av oss skulle gå i oss selv. Så derfor gikk vi to også i oss selv. Tankene avbrytes når bilen gjør et lite hopp over fartsdumpene. Endelig hjemme, middagen er klar, skal bare varmes litt. Deilig fiskesuppe.

Jeg har ikke klart å slippe taket i temaet sorg. Jeg har skrevet mye om det før, men har jeg egentlig gått virkelig inn i min sorg og sorgbearbeidelse? Hvilke tap har jeg vært igjennom som jeg har grunn til å sørge over? Det er mange tap jeg har lidd opp igjennom livet, men hvem stikker dypest? En ting jeg ble klar over tidligere i dag, mens vi kursdeltagerne satt rundt bordet og fulgte med på tavlen mens Rita tegnet og forklarte. Ord hun sier. Kanskje er det ikke alkoholen som er mitt største tap i livet, men tapet av min egenverdi. Det var vel det som utløste at jeg begynte å drikke? Det er det jeg skal ta tak i. Hva var det som skjedde, som gjorde at min selvtillit og selvrespekt forsvant? Nå har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på det, for det vil ta tid, men muligens er det til hjelp for andre å tenke etter hvilke tap som har hatt den største påvirkningen til valg videre i livet. Tap som har skapt en sorg som vi ikke har erkjent, og derfor ikke har bearbeidet. Og dermed stoppet opp på veien til målet – dit vi vil!

Det er jo en grunn til at jeg er redd for å ikke bli godtatt og å bli utstøtt. Kanskje har jeg nå blitt mer klar for å gå inn i nyorienteringsfasen, se meg ordentlig tilbake og finne årsaken og «deale» med den største sorgen av alle – tapet av meg selv. På toppen av dette mistet jeg troen på meg selv og dermed også tap av fremtidstro.

Hva gjorde jeg før når jeg så på problemstillingen? Akkurat, jeg drakk. Den var trøsten – den sviktet ikke, men det hjalp heller ikke i lengden. Den la bare et tettere lokk på. Skaffet meg flere byrder å bære på også. Så jeg bearbeidet på ingen måte sorgen over å kjenne meg sviktet om og om igjen da jeg drakk. Nå vet jeg, at bearbeider jeg ikke, modnes jeg heller ikke, så derfor er det nå på tide, som sagt, å ta tak. Jeg skal hjelpe meg selv videre. Bare det å finne årsaken bidrar til å gi meg en forklaring på hvorfor følelser dukker opp i enkelte situasjoner, spesielt når jeg ønsker å se fremover. Det har igjen påvirket de ulike veivalg jeg har tatt, litt kronglete veier. Hvorfor gikk jeg dit og ikke dit? Jeg orket rett og slett ikke all smerten som kom hver gang jeg møtte litt motbør. Jeg hadde ingen kontroll, og det i seg selv kan gi en sorgreaksjon.

Egentlig, når jeg tenker meg om, så har jeg berørt den bakenforliggende årsaken mange ganger, men ikke tatt meg god nok tid, eller rettere sagt ikke turt «å røre i grøten». Vært for redd. Fryktet hva mer som kunne komme opp til overflaten. Jeg har også sammenlignet meg alt for mye med andre. Se på de da, så flinke og modige de er! Jeg har glemt alt jeg har fått til selv på disse fem årene. Jeg kan jo bare sammenligne og måle meg med meg selv, mot meg selv. Så når sant skal sies: Jeg er jammen tøff og modig, flink også! Jeg har kommet langt, men ikke langt nok. Og det er greit. Noe skal jeg strekke meg etter, men jeg trenger å kvitte meg med unødvendig last på veien. Jeg skal fortsette prosessen, bearbeide sorgene. Og følelsene er ikke farlige. Jeg må bare ikke bli fanget i dem – våge å kjenne dem og jobbe med dem, ikke mot dem – godta endringene, også det nest beste…

Kan ikke stoppe nå som jeg er i den gode flyten – i utvikling. Jeg kjenner jeg er i ferd med å modnes mer og mer, og det påvirker viljen til å nå mitt virkelige mål enda mer. Nå skal jeg slutte å kjøpslå, for det er så slitsomt i lengden – suger energien ut av meg. Det jeg vet med sikkerhet er at å drikke alkohol ikke slukker sorgene, muligens tørsten – for noen…

Sorgbearbeidelse er helt nødvendig for å komme videre i livet, med livet…

4 thoughts on “Tap av verdighet

  1. Mange glemmer å gå gjennom litt følelser etter et tap av enten mennesker eller andre ting. Noe så «enkelt» som f eks å fjerne et organ kan skape sorg. Man trenger å ta tid til dette og ikke legge det vekk i bokser dor før eller senere kommer det frem. Veldig glad du skriver om dette. Sorg er stort, viktig og en del av livet.

    Liked by 1 person

    1. Takk for at du leste og takk for dine refleksjoner. Ja, vi må snakke om sorg – det er viktig! Ingen går gjennom livet uten tap, så alle vil kjenne sorg en eller mange ganger i løpet av livet…

      Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s