Veien blir til mens vi går…

… og vi trenger ikke gå så langt – kommer an på formen, om vi er noe tess…

I løpet av disse fem dagene har jeg skrellet av flere lag av løken. For de som vet hva det kan medføre, vet dere også hva det gjorde med meg. Mange tårer falt. Det å møte meg selv på denne måten, gjennom egne og andres beretninger og åpenhet, gjør selvfølgelig noe med meg. Jeg kjenner på ydmykhet og takknemlighet. Ved å våge å være tilstede i eget liv, og for andre slipper jeg faktisk mindre bry dersom jeg tåler å stå litt i det som kan være litt vanskelig der og da. Ikke minst det å bli møtt med tillit, en tillit jeg ikke skal misbruke, for da kan helvetet fort bli en realitet igjen.

Jeg trenger å utvise tålmodighet og ikke gjøre alt på en gang. Det lønner seg å finne et godt fotfeste før jeg fortsetter videre. Kan hende er det mange som vil «bite meg i halen» og prøve å geleide meg i feil retning. Dersom jeg ikke er bevisst på alle disse farene og klarer å sile ut det jeg ønsker å bruke eller ekskludere mennesker som tror de hjelper med pekefinger og pjatt, da kommer jeg heller ingen vei. Jeg vet så alt for godt at når jeg isolerer meg fordi noe eller noen gjør tilværelsen sur, så trenger jeg å komme meg bort. Faktisk kan det at en person er utålmodig med meg eller bare ønsker å forkludre hverdagen min være nettopp den motivasjonen jeg trenger for å komme meg videre.

Enten er livet jævlig kult eller jævlig kjipt. Og det er greit det, om andre godtar det – det er mine følelser. Det som har skap krøll på løpestrengen min har vært når det dukker opp situasjoner hvor jeg ikke helt vet hva jeg føler. Klarer ikke helt sette ord på det, finne de rette ordene. Jeg husker tilbake til da jeg var i startgropa av min tilfriskning. Jeg kjente på en uro og rastløshet, og denne følelsen kan til tider også komme nå. Den gangen var jeg vel mest urolig for fremtiden – hva kommer nå? Hvem er jeg egentlig når alt kommer til stykke, når rusen ikke lenger er en del av meg og min hverdag. Jeg var selvfølgelig redd – forferdelig redd og usikker. Noe nytt var i ferd med å skje. Ukjent tilværelse, hvor alle disse følelsene veltet over meg, følelser jeg ikke ante eksisterte. Hvordan skulle jeg håndtere livet uten rus? Men jeg tok utfordringen og gikk på med uant styrke. Det er denne styrken jeg nok en gang skal finne tilbake til, for jeg er nok fortsatt litt redd for fremtiden…og mennesker rundt meg…, men jeg har funnet nye rusmidler i for eksempel naturen.

Gjennom kurset, og deltagerne ikke minst, ble jeg minnet på at jeg har det i meg fortsatt, motet og «gøtset». Jeg trengte bare å høre andre fortelle om sine erfaringer, og for meg betyr det en enorm styrke og mot når noen forteller om sine sårbarheter. Jeg vet at min sårbarhet er min styrke og jeg kan ikke la den ligge latent. Smerte eller problemer kan være min beste motivator så lenge jeg omfavner dem.  I grunnen så er det positivt at jeg går min vei når personer blir for slitsomme for meg. Mennesker som er ubehagelige trenger jeg jo ikke omgås. Jeg vet også at angst best kureres når jeg går på tur. Sjelden det er liv i stillestående vann…

Så jeg har tenkt å fortsette å være i bevegelse. Det er når jeg er i bevegelse jeg skaper endring. De handlingene jeg gjør enten det dreier seg om gåturer i naturen, som gir en godfølelse eller jeg oppsøker mennesker i ulike sammenhenger, som medfører en følelse av mestring siden jeg ikke er så god på nettopp det. Så nå har jeg planer om å oppsøke andre vandrere slik at jeg ikke blir gående for mye alene. Isolasjon er som sagt ikke bra. Det fine er også at vi i tillegg kommer oss ut og er i aktivitet, og så kan vi snakke sammen. Ha samtaler om stort og smått, det vanskelige eller det enkle i livet mens vi går. Vi hjelper hverandre, og det er det som er målet. Det er veien vi går sammen som er det virkelige og viktigste målet, ikke stedet vi har tenkt å gå til. For veien blir til mens vi går og veien trenger ikke være så lang – det er opp til oss.

Det som er viktig å huske på når man er ute på vandring er å få nok pauser og hvile. Ha med nok mat for å unngå sult, som kan gjøre humøret dårlig, man blir sur og sint. Og det viktigste: Gå aldri alene! For en erfaren «turgåer» så forsto vedkommende kanskje at dette er gode tips og en sjekkliste ved uro og rastløshet, som for mange kan utløse tilbakefall. Du kan selv skrive huskelisten, og henge den på kjøleskapet ditt for å minne deg på at det er noe helt annet en alkohol eller andre rusmidler du trenger for å bli noe tess:

 T RETT – E NSOM – S INT – S ULTEN 

God tur!