Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet i går kveld var trekanten, som Jon Gangdal tegnet på tavlen for oss ANTA-kursdeltagerne på fredag. Og da slo det meg: Denne skal jeg bruke selv når jeg er moden nok for å holde kurs. Ikke nok med det. Da jeg sto opp i morges, etter en god natt søvn, så leste jeg i Daglige refleksjoner, noe jeg gjør hver morgen, og der sto det skrevet nok en bekreftelse. Bare med litt andre ord sto det omtrent det samme som Gangdal forklarte om trekanten. Jeg leste at styrken som vokser frem av fullstendig nederlag og svakhet, tapet av ens gamle liv er betingelsen for å finne nytt liv. Med andre ord å omfavne smerten for å innse at man trenger en vilje og villighet til å handle for å oppnå endring til det bedre.
Jeg setter meg ned for å skrive, blar gjennom gamle notater, og hva finner jeg der. Jo, at det er lettere å jobbe med det synlige, at synlighet gir mulighet! Nok en påminnelse, for tredje gang, at handlinger vi gjør påvirker oss selv så vel som andre. Slik jeg forstår det; ofte er det slik at nærstående ser det vi foretar oss, ser de negative handlingene bedre enn vi selv gjør, og deres kommentarer eller handlinger kan få oss til selv å ønske en endring, men vi må selv innse det, ha en vilje til endring i livsmønsteret vårt og gjøre jobben det tar. Når vi endelig selv blir klar over våre tilkortkommenheter, kjenner smerten som river i oss gang på gang, da vil mange av oss forsøke og finne kjernen til denne intense, gnagende smerten, den som setter i gang den negative spiralen som påvirker følelsene og tankene våre i negativ retning. Det er nettopp da vi skal omfavne smerten, den som omsider får oss til å våkne opp og ville gjøre en endring.
Da jeg etter flere år med utrygghet og uutholdelig angst for hva som ville skje «rundt neste sving», at jeg handlet på denne uroen, redselen og smerten og kom meg bort. Likevel forsvant ikke smerten, for jeg lyttet ikke godt nok til mitt indre for å ta de riktige beslutningene. I stedet fortsatte jeg å dyrke bitterheten som førte til selvmedlidenheten. Jeg ønsket å flykte fra smerten langt mer enn å bruke den som et middel for å komme meg videre opp. Jeg følte meg enda mer ensom og alkoholen ble min «redning», den som tok meg vekk fra det smertefulle. Naturlig nok førte dette til ukontrollerte følelsesutbrudd og tankespinn som igjen førte til større alkoholinntak. Det ene negative dro det andre og tredje med seg, og spiralen førte meg lengere ned mot avgrunnen.
Men det var også denne smerten og alle konsekvensene mine negative handlinger hadde ført med seg, og de samme negative handlingene mine som til slutt fikk meg til å innse at dette gikk ikke lenger. Jeg måtte ta andre valg, gjøre noe annet siden alkoholen hjalp meg så absolutt ikke. Det var vel da jeg begynte, uten selv å vite det, å omfavne smerten eller kan hende var det den som omfavnet meg – den innkapslet mine følelser og tanker til å ville vende om, gå en ny og bedre vei mot et nyktert liv. Det jeg før hadde foretatt meg, hver gang smerten ble for stor og jeg tyllet i meg alkohol, førte til en emosjonell kollaps og påfølgende tankevirksomhet, som jeg ikke klarte å kontrollere. Ny negativ handling ved å drikke mer og bedrive mer destruktive handlinger. Hver gang når jeg drakk nøret jeg oppunder den negative spiralen, den som dro meg lenger nedover. Omveltingen: Jeg ville opp!
Jeg ba om hjelp og denne ene, for mange lille handlingen, men for meg den største og mest krevende handlingen snudde spiralen, snudde den negative trenden til å bli positiv. Jeg begynte sakte, men sikkert på veien opp. Jeg så klart for meg hva dette forandret med meg som person. De mørke dagene begynte å bli mer solfylte siden mine følelser hadde snudd seg til mer glede enn sinne og sorg. Positiv tankevirksomhet fikk meg til å ønske enda flere positive opplevelser, som nok en gang gjorde at jeg handlet fordelaktig positivt. Alle kan vel se for seg forandringen og hva som skjedde videre siden jeg sitter her og skriver om det. Fra å være i den negative trekanten til nå å stå i den positive. Der smerten fortsatt sto i sentrum, den som skulle minne meg på å utvise positivitet og arbeide mot nye høyder, nye mål. Ergo; smerte som brukes konstruktivt, som omfavnes i våre hjerter, blir omdannet til positivitet og vi blir villige til å gjøre endringen for å få det bedre.
Vi skal ikke dyrke smerten i den forstand at det hemmer oss i å se eller ikke ville se at vi kommer ingen vei ved å bli sittende fast i den. Følelsene kan fortelle oss at noe er galt, men om vi bare tenker at det er synd på oss uten å foreta oss noe, så blir det selvsagt ingen endring på tilværelsen inni «hulen» vår. Tanker alene gjør ingen forskjell, de endrer ingen ting. Det er bare handlingene våre som gjør endringene. Så selv hvor smertefullt livet er vil vi aldri komme oss opp fra helvetet langt der nede om vi ikke begynner på klatringen opp mot toppen.
Smerten i seg selv er ikke nok, vi trenger motivasjon, og motivasjonen kan være så mangt, men bare det å ha et sterkt ønske om å få det bedre, se andre som har klart det vi drømmer om, kan få oss til å fortsette kampen. For det vil være en kamp, en kamp for tilværelsen, men jo mer vi mestrer, jo mer ønsker vi å komme dit og jo mer kjemper vi. Vi er i den positive spiralen oppover fra mørket mot lyset. Vi vil helt opp dit hvor lyset skinner med sin sterke kraft, holde i det, være i det, kjenne det omkranser oss slik smerten engang gjorde. Kjenne varmen – kjenne kjærligheten. Vi kjenner vi lever for å leve! For hver gang ny smerte kommer, for også den vil dukke opp igjen, vet vi at det er bare positive handlinger som får oss ut av den. Smerten er vår drivkraft, energien som skaper ny energi, om vi har et mål om å ha det godt med oss selv og dermed også kunne gjøre noe godt for andre.
Avslutningsvis vil jeg skrive hva som sto i Daglige Refleksjoner, så kan du selv velge å bruke disse ordene til noe oppbyggende – håper jeg. Du trenger å finne din smerte, erkjenne den og la dens energi drive deg framover. Kanskje kan jeg være din motivasjon til å nå ditt mål og din mestring vil gi deg mer positiv kraft videre mot dette målet – det du innerst inne drømmer om å oppnå.
For noen vidunderlige mysterier paradoksene er! De kan ikke beregnes, og likevel, når de blir kjent og godtatt, stadfester de noe i universet som er over menneskelig forstand. Når jeg vender meg mot en fare, blir jeg gitt mot. Når jeg hjelper en bror eller søster, øker min evne til å like meg selv. Når jeg godtar at smerte er en del av den voksende livserfaring, opplever jeg større glede.
Når jeg ser på mine mørke sider, føres jeg inn i nytt lys. Når jeg godtar min sårbarhet og overgir meg, blir jeg velsignet med uforutsett styrke. Jeg kan snuble gjennom døren til et felleskap med skamfølelse og vente meg ingen ting av livet, men den eneste måten å beholde disse gavene jeg blir gitt, er å gi dem videre.
Og dette paradokset er at jeg samtidig hjelper meg selv, og min egen smerte hjelper andre ut av smerten og deres oppgang gir meg nytt pågangsmot, ny motivasjon og et ønske om mer mestring. Jeg klarte! Takk og lov for all smerten! Dette fikk meg også til å tenke på hva Mahatma Gandhi en gang sa: Mine brister og mislykkede forsøk er like store velsignelser fra Gud som min framgang og mitt talent, og jeg legger dem alle for Hans føtter. Så derfor omfavner jeg det smertefulle så vel som de gode følelsene og går til handling!
Hvor ville alle toppidrettsutøvere vært om de ikke hadde nyttegjort seg av energien i alle sine smertefulle treningsøkter?
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 