Begynnelsen…

Alt har en begynnelse – og en slutt. Det første av noe er en begynnelse, men det fører også mot en slutt for noe. For alkoholikere, som har innsett sin lidelse behøver de først å nå punktet for å overgi seg og overbevise seg selv om at fullstendig avhold er eneste mulighet for å fortsette å leve. Noen starter prosessen uten helt å vite og være klar over at det er begynnelsen på slutten av rusavhengigheten, men starten på et bedre liv. Prosessen har kan hende startet selv om ikke alle er helt overbevist om de virkelig har nådd bunnen – sin personlige bunn.

Etter hvert som man opplever rusfrihet over en periode innser de fleste sin maktesløshet overfor en eller annen livsoppførsel som har gjort livet umulig å mestre. De trenger å lære å opprettholde denne livsførselen og en måte å ta avstand fra dette mønsteret slik at omgivelsene ikke lenger føles omtåket og uhåndterbart.

Som alkoholiker, tørrlagt sådan, men fortsatt innehar jeg sykdommen avhengighet. Jeg lider av avhengighetssyndromet, ikke alkoholen eller min oppførsel, men altså syndromet avhengighet (se: ICD-11, Personlighetsforstyrrelse). Det var noe inni meg som gjorde det umulig for meg å kontrollere bruken av alkohol. Det var en hang til besettelse og tvangsmessige handlinger på flere områder i livet mitt, som for eksempel gjorde meg ute av stand til å ta vare på noen, inkludert meg selv i ulike situasjoner. Jeg har nå fått kunnskap og lært meg hvordan kontrollere besettelsen, tvangspreget, de selvsentrerte rutinene og den endeløse sirkelen som hadde ledet til fangenskapet – det fysiske, mentale, åndelige og følelsesmessige forfallet.

Da jeg drakk, tenkte jeg ikke alltid helt klart. Når en tanke slo ned i meg kunne jeg handle på den uten å tenke på konsekvensene. Det kunne få meg opp i mange negative situasjoner som jeg egentlig aldri hadde drømt om, langt mindre ønsket å komme i. Farlige situasjoner og pinlige situasjoner – situasjoner og handlinger jeg i etterkant angret på, om jeg i det hele tatt husket dem. I stedet for å bøte på min oppførsel drakk jeg i stedet for å glemme og flykte fra problemene og skyldfølelsen. Selvmedlidenheten gjorde meg selvsentrert. Jeg var besatt av tanken på at alle måtte gjøre meg til lags – personer, steder eller ting måtte ikke komme i veien for mine ønsker – min besettelse av alkoholen. Jeg var besatt av besettelsen!

Benektelse er en del av sykdommen. Som alkoholiker benektet jeg å se virkeligheten av min avhengighet. Bagatelliserte dens effekt og skyldte på alle andre for hvorfor jeg måtte drikke. Selv skammen skjøv jeg bort – for en tid. Jeg kunne sammenligne meg med andre mennesker som drakk, enten de også hadde et problem eller ikke; jeg drikker da ikke verre enn dem og det må være lov å kose seg med ett glass vin eller to (mange) slik alle andre gjør… Ofte kunne jeg legge skylden på et bestemt rusmiddel, at jeg ikke tålte sprit eller at «vin og øl blir krøll». Det verste var vel at jeg fant alltid en rimelig grunn for mine usannheter og min opprørte oppførsel.

Oppgjørets time skulle komme – en ny begynnelse. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke lenger kunne benekte sannheten angående alle mine handlinger og påfølgende konsekvenser. Jeg innså at jeg levde uten håp. Jeg hadde drukket meg fra familie, venner, jobb, hus, penger – ja, det meste, men jeg hadde fortsatt meg selv eller det som var igjen av meg… Mine relasjoner hadde blitt et bedrag, en parodi på kjærlighet og intimitet. Jeg trodde jeg hadde tapt alt for alltid, men det var nettopp dit jeg måtte, ned til bunnen for å finne, se og erkjenne sannheten om meg selv. Jeg var ikke fortapt og helt håpløs for jeg innså at jeg kunne starte på nytt og gjenreise meg fra isolasjonen. Det var begynnelsen til et nytt og bedre liv for meg og alle de nære rundt meg.

——————

Det begynner å bli et liv

Hvem kommer til meg når andre går bort
Hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort
Og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant
Og gikk før de så hvem jeg var
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem venter på meg, hvem viser vei
Hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra gjensøker meg
Som en hjemlengsel i min sjel
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt
Hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt
Hvem orker å se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn

(Ole Paus)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s