Hva har jeg lært…

… og hva gjør jeg med det?

Siste ANTA-kursdag ble avlyst på grunn av korona-viruset, så da kan jeg ta et tilbakeblikk å reflektere over hva kursets deltagere har gitt meg. For det er jo deltagerne som legger lista; all skepsis, undring, innspill, spørsmål, enigheter og uenigheter skaper utvikling. Etter dette fjerde kurset sitter jeg nok en gang igjen med enda mer kunnskap – sett fra andre synsvinkler. Likemannsarbeid i et nøtteskall: Påminnelser om at selv uten alkoholen kan jeg fortsatt flykte, med tankene, hvor disse personene gjenkjenner seg i mine handlinger og gir tilbakemelding og veiledning til endring.

Jeg ruser meg ikke selv om det kan være vanskelige dager lenger. Om ikke lenge har det gått fem år siden siste inntak av alkohol. Og jeg hadde ikke klart det uten hjelp fra andre. Et av hjelpemidlene har vært ANTA-kursene, som har bevisstgjort min tankegang slik at jeg bedre ser faresignalene, som fortsatt kan dukke opp. Jeg har lært meg «knep» som tar fra meg angsten for å sprekke. En ting er sikkert; det handler ikke om mangel på intelligens, men manglende kunnskap. Gjennom kursene har jeg blitt mer bevisst på hvilke farer som kan fremkalle tilbakefall, viten om at man bør være på vakt i overgangene mellom ulike situasjoner. Ta for eksempel det å gå inn i ferie.  Eller nå, som korona-viruset skaper problemer, og mange må omstille seg. Overgangen, enten den er positiv eller negativ er den som skaper kaos og stress i hjernen, og hjernen vet hvordan vi med avhengighetssyndromet pleier å håndtere dette: Ruse oss. Flykte inn i den «trygge» rusen, den vi følte aldri sviktet, den som hjalp oss, for en stund…

Jeg har fått enda mer innsikt i hvorfor min avhengighet oppsto og hva som skjer i hjernen min når situasjoner, personer, sanser eller andre ting kan fyre oppunder følelsene mine og sette i gang tankevirksomheten til å ty til en handling jeg nødig har et ønske om, nettopp å sprekke. Erkjennelsen, den jeg trenger å gå tilbake til, gang på gang. Finne, se og kjenne på årsaken til hvorfor jeg akkurat i den situasjonen kunne ha tydd til flasken. Hendelsen som satte i gang en følelse som igjen fikk tankene til å svirre.  Hva skjer om…? Jeg har kommet langt med å kontrollere tanker og følelser, vertfall når det gjelder å vite hva rusmidler gjør med meg – konsekvensene.

Kunnskapen jeg innehar hjelper meg med å skaffe meg en oversikt over situasjonen. Jeg er oppmerksom og vet hva som fungerer for meg, eller hva som ikke fungerer. Det viktigste for meg er å ha en forutsigbarhet, at hverdagen er rutinemessig. Når jeg har erkjent problemet, tatt kontroll over tanker og følelser, skaffet meg oversikten i en forutsigbar hverdag, først da kan jeg begynne å pleie relasjonene. Jeg må altså være sikker og klar på at jeg er trygg i min edruskap før jeg kan invitere personer, nye eller gamle, inn i livet mitt igjen. Det med å skaffe seg en blomst, vanne og stelle den og få den til å overleve minimum et år er faktisk ikke så dumt å gjøre før en eventuelt skaffer seg nytt vennskap eller partnerskap eller pleier det gamle.

Ja, jeg har som sagt snart fem års edruskap. Gjennom disse årene, gjennom nykterheten og ikke minst ervervelsen av kunnskap, har jeg fått krefter til å holde meg unna situasjoner og mennesker som kan ødelegge for meg. Men det kan fortsatt skje glipper, om ikke så drastiske. Jeg har et fundament bygget på kunnskap og erfaringer, men gjør jeg ikke jobben så kan fundamentet slå sprekker og da… Jeg vet at når jeg spiser en 1000 kroners sjokolade så kan det dreie seg om at jeg fortsatt flykter fra noe og inn i noe annet. Jeg unnviker å se på årsaken til at jeg «plutselig» satt der med munnen full av den klissete søtsaken. Ergo: Jeg har fortsatt noe ubearbeidet, noe som smerter når et eller annet setter i gang en reaksjon i meg. Eller det kan også dreie seg om at jeg er trett, ensom, sulten eller sliten, for det var jo også situasjoner jeg før drakk på.

Jeg er i endring. Har det meste på plass med tanke på det mest grunnleggende for å kunne leve nykter og unngå å aktivere avhengighetssyndromet. Jeg har endret mye i min livsstil. Har fast bolig og relativt god økonomi. Føler selv jeg aktiviserer meg gjennom frivillig arbeid, hobbyer og annet, men skulle det være noe jeg kan sette fingeren på, så er det et sosialt nettverk. Jeg har aldri vært en sosial person utenom når jeg må, så her gjenstår det noe. Jeg mangler egentlig ikke et trygt nettverk, men jeg savner nok en skikkelig god venn eller venninne. Jeg kunne også trenge en tillitsperson, en som ikke unnskylder mine feiltrinn eller bortforklarer bekymringene. En totalt nøytral person jeg kan gå til og dele om alt som tynger mitt hjerte, skuldre og ikke minst hjernen. Jeg ser helt klart at jeg behøver en sjelesørger, en jeg fryktløs kan åpne meg opp for – få ut eder og galle til en ikke-forstå-seg-påer.

Jeg har ulike teknikker jeg kan benytte meg av, og jeg benytter meg av dem jeg føler hjelper meg. Det er likevel noe som mangler, og det er nok denne sjelefrenden, denne personen som kan betingelsesløst gi meg enda mer HÅP, men jeg gir aldri opp. Jeg er jo ganske så oppmerksom på forandringer og de handlingene jeg foretar meg. Nå gjenstår det å få røsket skikkelig tak i enda flere bakenforliggende plager og arbeide meg ut av dem for at jeg virkelig kan komme meg videre. Jeg kan ikke bare se på meg selv, for det er bare halve sannheten, så jeg kan begynne å fylle inn de tomme feltene i livshistorien min. Den er som meg selv, alltid i endring. Jeg vet jeg tåler ikke å slippe ut mer enn det jeg er klar for der og da, og nå er jeg altså klar for litt til.

Jeg trenger ikke å bruke tid og energi på å ruse meg lenger, men på å se hva fortiden og rusen har gjort med meg. Jeg vil ta tilbake kontrollen over meg selv og livet. Jeg vil gjøre endringer, gjøre handlinger for å styrke håpet mer. Jeg vet at det går seg sjelden til om jeg ikke sier noe om det som smerter og dernest gjør noe med det. Jeg kommer ingen vei uten handling! Jeg kommer meg ikke framover uten å se meg tilbake, men jeg må vite hvor jeg skal.

Alle reiser begynner med ett skritt, så da tar jeg ett… , men jeg må være forberedt på hindringer…

Jeg må være forberedt på hindringer på veien…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s