TILGIVELSE ELLER FORSONING…

Tilgivelse har ingen ting med makt å gjøre – det gir meg ingen kontroll. Har jeg blitt dypt krenket av noen kan jeg føle meg kontrollert og kjenne på en sterk smerte, bitterhet – bitterhet for å ha mistet kontrollen. Jeg kan sette meg selv i en posisjon overfor den som ikke gjorde det jeg ville, pålegge meg skyld og skam. «Skammen er en skam over seg selv overfor den andre, de to strukturene er uatskillelige. Skammens vesen er knyttet til selviakttakelsen, å se seg selv med andres blikk». (Finn Skårderud – https://tidsskriftet.no/2001/05/tema-forstand-og-forstaelse-i-medisinen/skammens-stemmer-om-taushet-veltalenhet-og-raseri-i).  

Om jeg tror at dersom jeg tilgir, vil hendelsen bli glemt. Det skjer ikke. Derimot om jeg hever meg over forbrytelsen, legger bort skyldfølelsen og heller forsoner meg at det skjedde et «overgrep», for så å bearbeide hendelsen og gå videre, da vil det bli lettere å leve med, men ikke glemt. Enkelt sier du. Nei! Forsoning er smertefullt, skaper sorg, til og med savn, men jeg vil få det bedre på sikt jo mer jeg jobber med primærårsaken. Når jeg forsoner meg med, og påminne meg selv, uten å dømme meg selv, hever jeg meg over denne personen som forvoldte meg så vondt. Om jeg tilgir likestiller jeg oss, og jeg ønsker ikke å likestille meg med en person som gjorde meg vondt, ei heller sette meg som dommer overfor personen.

Hver og en er ansvarlig for seg selv og sitt liv. Ønsker jeg endring, kan jeg ikke gjenta prosedyrer jeg før har sett ikke gagner meg og heller ikke fører noe positivt med seg for noen. Negative tanker fører sjelden noe godt med seg. Personer som har nedverdiget meg skaper vonde følelser, og det er disse følelsene jeg må ha til livs. Jeg må faktisk «begrave de døde».  Om jeg selv ikke forsvarer meg, hvem gjør? Forsvarer jeg meg ikke er jeg selvutslettende. Jeg krenker meg selv om jeg ikke tar ansvar, slik jeg krenker andre mennesker om jeg fratar dem ansvaret for sine handlinger. Hva gjør det med meg som menneske om jeg plasserer meg i offerrollen?

Vi kan alle gjør dårlige valg fra tid til annen, og alle gjøre vi også gode, men har jeg rett til å dømme, straffe eller frikjenne noen? Når jeg oppfører meg såkalt rettferdig, slik jeg vel gjør om jeg tilgir, er det fortsatt jeg som lider. Gjennom slik oppførsel forteller jeg meg selv at jeg er et offer og forblir et offer. Jeg ønsker å komme meg videre, bort fra egenhat og negative tanker, bort fra offerrollen. Det beste og mest forsonende jeg kan gjøre er å ikke dømme noen, men tenke og handle på en måte som gjør meg godt for ellers kan jeg bli værende i min fortid, i verste fall retraumatiseres. Om jeg ikke forsvarer meg selv blir jeg selvutslettende, til og med en nevrotiker. «En nevrotiker er et menneske som bygger luftslott. En psykotiker er en som bor der. En psykiater er den som krever inn husleien». (J. Lawrence).

Om vi ikke forstår oss selv og at det negative vi kan foreta oss gjør noe med oss selv og andre, vil mørket seire; Vil jeg være ulykkelig, bygger jeg meg luftslott eller vil jeg gjøre andre ulykkelig så vedkjenner jeg meg ikke mine karakterbrister og forblir i skyldbefengtheten?!

Jeg vet jo ikke alltid hva som ligger bak en annens handlinger. Derimot vet jeg at når jeg holder fast ved min harme og skyldfølelse, fyller jeg mitt sinn med bitterhet. Jeg ønsker heller å finne en mer positiv måte å oppfylle meg selv på, så jeg forsoner meg med at slik var det og går videre med tanke på å ikke bli værende i mørket sammen med den som aldri har forsonet seg med sin fortid. Jeg kommer meg ikke opp til toppen om jeg fortsatt blir på bunnen for å holde fast i en person, som ikke har erkjent sine karakterbrister, en person jeg ikke ønsker skal bli med meg videre i mine tanker, langt mindre i mitt liv…

———

Forsoningens time er kommet, for det «verste» som kan skje er at jeg får det bedre på sikt. Jeg kan miste en venn, men jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå – nok er nok. Jeg vil «deale» med følelsene mine, ikke benekte sannheten, ikke tilgi noen som får meg til å tro at alt var min feil. Det er lett å ta snarveier, gå utenom, tilgi og tro at alt blir bra for alle parter, og aller mest for meg selv. Hva skal jeg så gjøre resten av livet? Og da kjenner jeg denne smerten – livssmerten, og innser: Det er forløsende og endelig kjenne på denne smerten, for selv om jeg har fått mye revet i stykker, og har flere åpne flerrer og sår, er det om å gjøre å «lappe meg sammen» igjen. En ting er sikkert: JEG TRENGER IKKE MENNESKER SOM BRYTER MEG NED! Og jeg trenger ikke tilgi noen som ikke har bedt meg om tilgivelse, men forsone meg med: Slik var det, slik er mitt liv nå, men slik skal det IKKE BLI!

Hva er lettest på sikt? Å be om tillatelse eller tilgivelse Husk: «En sann anger krever også en handling»!

Kanskje en interessant link : https://www.traumebevisst.no/ordliste/#traumer

Frihet

Frihet fra – frihet til…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s