Det er ikke lenger jeg, men vi…

…, men det innebærer ikke at vi skal samle oss i flokker.

Joda, jeg gjør med da opp noen tanker her jeg står og ser ut av vinduet, om at dette kunne vært en helt vanlig søndag, men det vet jeg at det ikke er…

Jeg ser en, nei flere familier, jeg antar er familier siden de går samlet, som er ute og på søndagstur. Mulig det er denne turen de alltid går hver søndag, men egentlig ser de ikke ut som vanlige turgjengere, hvordan nå de egentlig ser ut. Det er vel slik at de bare må ut, ut av denne trykkende stemningen som sikkert er i alle hjem for tiden. En hverdag som ikke lenger er som den pleier, der alle tråkker hverandre på helene, barna krangler så busta fyker og foreldre vet ikke sin arme råd. Hjemmekontor og skolearbeid. De går hverandre på nervene og er uenige om det meste. Roper og skriker; hvem er det sin tur til å ta sin tørn og hvem er det sin rett til å ta en pause fra dette normale unormale? Søndagsturen blir redningen, fra å gå fullstendig fra konseptene til å gjøre noe sammen – til å få puste ut i frisk luft – skjønt frisk…

Mange har nok glemt hvordan det er å kjede seg i den alltid så hektiske hverdagen vi alle har vendt oss til, og da snakker jeg om før denne unntakstilstanden. Selv hvor hektisk det nå måtte være i de tusen hjem, blir kjedsomheten mer synlig. Alle gjøremål skal inn på fire rom og kjøkken, bortsett fra organiserte aktiviteter. Ingen venner å besøke, ingen fotballtrening, ingen yoga eller andre fritidssysler å slå i hel noen kveldstimer eller søndagen med, og det er måte på hvor lenge en telefonsamtale eller et skypemøte kan vare.

Det er på tide å ta i bruk fantasien igjen, den som har vært fraværende i vår tids levesett. Så ble alle brettspillene funnet frem igjen fra loft og kjellere, tørket støv av og Monopol og Ludo fikk en ny renessanse. Men til og med disse er kilder til bråk når pappa for ente gang fikk kloa i Rådhusplassen og du selv måtte innse at hus og hoteller brenner. Ikke engang Ludo er morsom i lengden, så da blir det ut på tur, aldri sur…

Ja, hva er vel bedre enn å pakke tursekken og ta seg en luftetur!? Men alle skal ut nå, og alle har det samme målet – stranden. På et relativt lite boligområde er det ikke flust av muligheter, men det er faktisk mulig å unngå å bli gående eller rastende i flokk selv om vi er aldri så mye flokkdyr. Vi skal på død og liv være der alle andre er og gå til den samme plassen hver gang. Dermed fylles stranden og bålplassen opp med grillende mennesker, som jeg ikke på noe som helst måte kan tenke meg til å være en smittefri sone, ikke engang hyggelig eller avslappende. Hvem tok i den lompa?

Bålet er et samlende punkt, og det har det vært fra urgamle tider, men akkurat nå skal vi ikke sitte så nærme hverandre. Har dere ikke forstått! Vi skal ikke ha nærkontakt og vi skal helst ikke berøre noe noen andre før oss har tatt i. Hva så med ketsjupflasken som går på rundgang? Man kan da ikke bruke engangshansker når man griller. Tenk så tungvint å hele tiden måtte bytte hanske mellom hver gang en ny pølse er ferdig plasser i lumpen, og for ikke å glemme brannfaren. Hva skjer om en glo spruter på hånden? Nei, det er ikke enkelt dette. Det er slettes ikke en normal tid, ingen normal søndag rund bålet lenger.

Og hva med alle de fotballglade og pubelskende menneskene? Hva skal de bedrive tiden med – på en søndag? Hvor skal så alle de gå når de ikke kan ta seg en tur innom puben på vei hjem fra vårens og sesongens første fotballkamp? De går vel ned til stranden de også – til flokken. Jeg er glad jeg ikke er en fotballkamp- eller pubgjenger mer. Vel, på fotballkamper har jeg i og for seg aldri slitt ut buksebaken min. Men i hine hårde dager, da jeg bodde i Tigerstaden, og måtte ha dagens vinkvote, spesielt på søndager og all husets egen vin var drukket opp, så gikk jeg på Tempest og der fikk jeg ikke bare vin, men Premium League med på kjøpet, enten jeg ville eller ikke. Jeg var en del av flokken. Denne flokken savner jeg ikke, og aller minst savner jeg vinen – den har jeg aldri likt smaken på uansett – bare rusen. Nå ruse jeg meg på livet og naturopplevelser. Og jeg priser meg lykkelig for at jeg vet om langt flere turmuligheter her i nærområdet enn “Hundremeterstranden”. Jeg behøver ikke å utsette meg selv eller andre for smittefaren så jeg tusler heller innover i skogen.

Og da tenker jeg videre; dette felleskapet som det snakkes så mye om nå, det at vi mer enn noen gang viser omsorg, omtanke og med raushet hjelper hverandre, og det er så flott, virkelig rørende. Men, og et stort MEN… Det er et tankekors at når vi anmodes og oppfordres til å unngå store opphopinger av folk og fe, hvorfor må alle på død og liv ned til den stranden? Det dreier seg faktisk om liv eller død for mange…

——–

Nå, noen timer senere, og jeg stirrer fortsatt ut av vinduet, mens skyene brer seg over himmelen. Stranden er tom, gaten er tom. Hvor ble alle av? De har tuslet hjem til sine hjem, hver til sitt og krangelen er sikkert i full gang igjen. Og da tenker jeg: Hvor mange flere tilfeller av koronasmittede annonserer det på tittekassa i morgen? Og hvor mange flere tenker at det handler ikke lenger om meg, men om oss…?