JEG ER MITT EGET ANSVAR!

Vi bombarderes av inntrykk av alle slag nå i disse koronatider. Det gjør selvfølgelig noe med oss alle.

Jeg kan irritere meg, eller jeg LAR meg irritere over menneskers oppførsel. Som for eksempel: De kaller det dugnad for landet, men det er ikke dugnad når noen tømmer hyllene for dopapir – det er ikke solidaritet. Og dette irriterer meg, eller jeg blir sinna. Disse følelsene er det bare jeg selv som kan gjøre noe med. Jeg kan prøve å forstå: De er nok redde, og redsel gjør mye med oss, som blant annet å sikre seg at dopapir må vi ha nok av om dette vedvarer og butikkene stenger.

Ja, ja, kanskje et dårlig eksempel, men likevel. Det er jeg som er ansvarlig for mine handlinger, som igjen påvirker mine følelser og som setter i gang tankevirksomheten. Jeg kan ikke endre noens handlinger uansett om de påvirker meg negativt, men det jeg kan er å gå bort fra situasjonen, slå av tv, radio eller datamaskinen. Jeg kan skjerme meg for mye av alle disse inntrykkene, om ikke alt. Det er mitt valg hva jeg velger at skal irritere meg.

Om noen ønsker å skade meg, kan jeg også velge å gå bort, selv om det kanskje i enkelte situasjoner ikke alltid er lett. Det vet jeg fra min fortid. Men når det dukker opp lignende situasjoner nå, som gjør at jeg blir redd og usikker, så vet jeg at jeg har en jobb å gjøre i forhold til å bearbeide gammelt grums. Det er også mitt ansvar. Nå vet jeg at det beste er å gå, eller unngå mennesker som gjør meg ille til mote.

Synes du jeg er hard og usympatisk nå? Tenk over det da. Vil du videre i livet eller vil du være i alt det vonde og vanskelige, det som river deg ned, får deg til å føle deg ensom, usikker og utrygg. Klarer du det ikke på egenhånd så er det en stor sannsynlighet for at du trenger hjelp – hjelp til å finne en løsning. Men det er faktisk ditt ansvar å be om hjelp. Akkurat nå er det vel liten hjelp å få på grunn av situasjonen rundt pandemien, så da MÅ DU SELV TA ANSVARET, vertfall gjøre noe for å bedre på situasjonen. Og da mener jeg ikke å sette seg ned å drikke, for akkurat det vet vi vel alle at hjelper fint lite i lengden.

Nei, klart jeg føler med deg, jeg føler med meg selv når problemene tårner seg opp og jeg kjenner maktesløsheten prøve å angripe meg. Da setter jeg meg ned og puster, eller aller best – jeg går en tur og tenker over situasjonen, finner nye muligheter å løse dem på. Ny, frisk pust i kropp og sjel og andre inntrykk får tingene på avstand, til å tenke klarere – ta nye veier. Jeg vet at jeg ikke kommer meg videre med selvmedlidenhet, men med HANDLING. Det å gjenta noe som bare fører meg tilbake til samme, gamle stedet, der alt var bare problematisk og der jeg ikke ønsker å være, det setter i gang prosesser i meg. Jeg går til handling ut ifra hva følelsene mine sier; til å ta til høyre i stedet for venstre – kanskje rett fram…

Så til handling (i positiv forstand), vis solidaritet, omtanke og kjærlighet. Start med den nærmeste – DEG SELV!