Langt igjen å gå…

Du har vært flink, Heidi! Dette står det respekt av, og du kan være stolt av deg selv. Ja, visst er jeg stolt, men langt ifra over å ha vært flink. Bedømmer ikke det å ha vært nykter i fem år til å ha noe med flinkhet å gjøre. Det var valg jeg tok, et valg om å fortsette å leve, et valg jeg måtte ta for å fortsatt være delaktig i mitt og andres liv. En nødvendighet!

 Jeg måtte ta en avveielse om å gjøre endringer for å få livet til å gå videre. Alle trenger å foreta seg forskjellige ting for å få alt til å henge sammen, og jeg mener at det ikke dreier seg om å være flink. Må man vaske hender for å forebygge og unngå smitte for å bli dødssyk, da er man ikke flink etter mitt syn. Om det er oppgaver som kan føles vanskelige, som man trenger stor villighet, styrke og mot til å klare, da er det selvfølgelig respektabelt å ha klart det, så respekt og anerkjennelse tar jeg mer enn gjerne imot.

Ja, i går bikket jeg over femårsterskelen for min edruskap. Var det en bragd? Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt fortonet seg underlagt alkoholens makt, så er det muligens det. Jeg har mange personer rundt meg som fortjener en takk, mange som støttet meg, ga meg tillit og oppmuntring på dager som føltes uoverkommelige, men i det store og hele var det jeg selv som måtte stå i det og gjøre jobben. Alle valgene, all smerten, all redselen for å ikke klare, for å skuffe igjen eller det aller viktigste; å se at jeg kom ut på den andre siden – jeg klarte. Håpet om et bedre liv og en fremtid var drivkraften.

Det har vært stunder og tanker om hvor jeg så muligheter for tilbakefall, men jeg sto imot. Jeg tenkte tanken ut – hva skjer om jeg løfter det glasset… Det var ikke tanken på å være flink som drev meg – langt derifra.  Nei, jeg har tatt frem opplevelser og minner – gode og dårlige, og de har stått der som vær-på-vakt-plakater og minnet meg på hvordan det var og hva jeg ville få. Det at jeg i dag er nykter kan tilskrives det at jeg ikke lenger ville leve i avmakt hverken til meg selv eller andre.

I begynnelsen visste jeg ikke alltid hva som var mitt ansvar eller ikke. I dag vet jeg at det som omhandler meg selv, mine handlinger – det jeg gjør eller lar være å gjøre er mitt ansvar. Jeg er ansvarlig for å følge mine vurderinger som først og fremst omhandler å trives med meg selv. Følgende er jeg også ansvarlig for å ha et åpent sinn, å sette grenser (til meg selv og andre) på en kjærlighetsfull måte, å kontrollere sinne og harme, men også godta disse følelsene på lik linje med glede – ikke stenge dem inne, men uttrykke mine ideer og emosjonelle opp og eller nedturer og akseptere dem. Mine følelser eier jeg, så i stedet for å fortrenge dem kan jeg kjenne på dem og uttrykke dem i møte med andre mennesker. Jeg er i høyeste grad ansvarlig for om jeg vil holde kontakt med forskjellige mennesker, delta i et felleskap, ha realistiske forventninger og ikke gå til «grunne» av å bli såret når noen misliker min fremtreden. Jeg kan heller fortsette med å ta sunne og fornuftige valg og være takknemlig for at noen forteller meg om andre og bedre muligheter.

Det er klart jeg har flere skyldigheter og uoppgjorte hendelser overfor flere personer. Noen vil jeg aldri kunne ta oppgjøret med, og mye må jeg bare forsone meg med at slik ble det. Jeg har innsett at andre har rett til å leve sine egne liv slik jeg har min rett. Jeg har erfart verdien av å lytte, ikke bare med ørene, men også med hjertet – dele av meg selv, av mine gleder og sorger. Det er mitt ansvar å møte mennesker med respekt, selv de jeg ikke føler skal oppta plass i mitt innerste, men jeg har fullstendig rett til å «gå min vei». Det viktigste er at jeg ikke bare vet hvordan, men tar oppgaven alvorlig med å ta vare på meg selv. Hvem er så jeg om jeg går til grunne igjen, og klarer jeg da å reise meg på nytt? Hva kan jeg i så tilfelle gjøre for andre?

——

I går gikk jeg 13791 skritt. Jeg og min samboer gikk en fantastisk flott tur i nærområdet. Om jeg ikke satte pris på å være aktiv ute i skog og mark, og visste hvor mye verdifull trening dette er for kropp og sjel, så hadde jeg kanskje ikke giddet og gått. Eller jeg kunne ha gått milevis, uten å ha hatt et mål og uten å vite hva det skulle være godt for å traske i ulendt terreng for å sette seg ned for å spise matpakken. Var det slik jeg tenkte når jeg ville bli nykter? Innerst inne hadde jeg jo et mål: Jeg vil vise noen, og denne noen var meg selv – at jeg også kunne, ikke minst finne tilbake til gleden…

Selv om det er tungt og noen ganger strevsomt å gå i oppoverbakker (bokstavelig talt), så gjør jeg det likevel for å komme meg opp, komme meg til en bakketopp for å se utover. Ville jeg blitt nykter uten å ha stampet i motbakker og kjent på smertens jag gjennom kroppen uten en målsetning? Hvem liker smerte om det ikke er godt for noe? Det dreier seg om å seire og overvinne og klare å nå det oppsatte målet – edruskapen, som var den virkelige drivkraften og ikke tanken på å motta hyllest for hvor flink jeg hadde vært, selv om det går mye lettere når noen heier en frem…

Takk for turen så langt!

Fint å ha en følgesvenn, en oppbacker…

3 thoughts on “Langt igjen å gå…

  1. Å starte den veien mot et liv uten rus er ikke bare bare( 17 år uten narkotika og 11 år uten alkohol nå) Det handler om et totalt bytte av miljø, venner, vaner og man skal strippe seg selv helt naken for seg selv. Alle tingene man har sagt og gjort kommer frem. Da starter veien mot å gjøre litt bot for sine synder. Å tilgi seg selv er vel det hardeste. Jeg klapper høyt og bukker for alle som en som gjør denne reisen. Ingen som kan si dette er lett eller «bare å ta seg sammen « dette er et sykdomsforløp . Ofte ligger det mye uløste følelser bak et rusproblem og mindr blir det ikke underveis.
    Du er flink! Du er flott og ikke se ned på å gi deg selv creds!! Hver eneste dag skal du rose deg selv.

    Like

  2. Takker for din tilbakemelding, men forstå meg riktig mht til at jeg ikke liker å bruke ordet flink på noe som er en nødvendighet. Eks: Jeg er heller ikke flink når jeg vasker hendene titt og stadig nå pga koronaviruset. Selvfølgelig er jeg stolt, tar cred for det jeg har klart – klapper meg på skulderen ofte jeg, og setter selvfølgelig pris på at andre gir meg oppmuntring og ros.

    Setter pris på din omtanke og respekt ❤

    Hvh Heidi

    Ha en fin fredaskveld og helg ❤

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s