Hva med å vise oss respekt?

Makt eller avmakt – hvem sin rett?

Personer som ruser seg, møter ofte mennesker som har en tendens til å synes synd på dem. Det er sårbare mennesker som blir møtt med medlidenhet. Rusmiddelmisbrukere, som er ute av stand til å ta vare på seg selv blir fort satt ut av spill, de eier ingen «makt» eller kontroll over eget liv. Så lenge de ikke «tar igjen», og om de gjør er det bare å sette dem bak lås og slå…

Så lenge vi som avhengige var sårbare rusmisbrukere, ute av stand til å ta til motmæle, når vi enten satt på gata eller alene i våre stuer, så var vi ikke til bry for samfunnet annet enn som skampletter. Styresmakten visste hvor de hadde oss, hvordan kontrollere oss – flyttet oss dit vi var til minst bry. Når vi så begynte å vise våre sårbarheter ble vi straks mer farlige.

Såkalt fagpersoner og styreorgan, de av dem som selv aldri har hatt rusproblemer, men ervervet seg kunnskap fra skolebenken tror de har løsningen på det meste om hvordan behandle og bistå narkomane, pillemisbrukere eller alkoholikere. Gjør de det av plikt? De er pålagt å hjelpe, men rusmisbrukere som kommer ut fra klinikker står like mye på bar bakke som før.  Om man ikke har opparbeidet seg nok styrke til selv å ta tak er det så godt som ingen til å ta dem imot om de faller.

De som klarer å holde seg fast, finner muligheter til å arbeide seg tilbake til samfunneten og blir store, til og med innflytelsesrike ressurser for storsamfunnet kan i enkelte tilfeller bli motarbeidet. Det dreier seg om rusmisbrukere som har tatt tilbake kontrollen, hvor han eller hun straks oppleves som en trussel for andre mennesker og omverdenen. Aller mest skaper de uro i rekkene for de som mener å ha den beste kunnskapen om hvordan håndtere slike mennesker. Ja, jeg skriver slike, for det er slik vi ofte blir omtalt, som noen skapninger som bare er til bryderi – utskudd uten rett på respekt…

Når vi tar tak, jobber oss opp igjen, skaffer oss kunnskap og begynner å stå frem, ja, til og med på barrikadene, blir vi enda mer en trussel for bedreviterne. Ikke bare har vi egenerfaring, men vi har jammen tilegnet oss kunnskap også. Vi viser at vi har klare meninger om, og ikke minst faktisk vet hvordan hjelpe andre rusmiddelmisbrukere, hvordan møte dem på deres nivå – vi har vært der selv og kjenner til fallgruvene. Vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hva brukermedvirkning bør være og ikke bare å bli spurt om hvilken benk i parken som er den beste å sitte på. Den har vi aldri fått sittet på uansett, men vi ble da spurt…

Ja, vi som har fått noe nyktre og edrue år på baken, og som har våget oss ut i kampen mot urettferdighetene, for å rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå, vi blir av mange opplevd som bråkmakere, enda mer nå enn da vi ruset oss. Da var vi jo på «den andre siden», den kriminelle siden, mens nå er vi plutselig som dem, til og med står vi sterkere med vår bakgrunn å slå i bordet med. Vi vet noe ikke de vet. Vi vet hvordan det er å ligge lavest på rangstigen. Vi vet hva rusen gjør med oss. Vi har esset i ermet. Vi må stoppes!

Slik kan det i noen tilfeller oppleves for enkelte som prøver å heve stemmen til fordel for de som fortsatt ikke har kommet seg opp fra gateplanet eller ut av sin kommunale leilighet. Selvfølgelig er ikke alle byråkrater slik, men det er et tankekors at det finnes personer i ulike hjelpeorganisasjoner og innen politikken som ser på oss som motstandere, ikke samarbeidspartnere. Når man som nykter rusmisbruker blir bedt om å tenke seg om før man forteller omverdenen om hvor stolt man er av å ha kommet seg tilbake til livet, til og med kan stå på for de svake og gi samfunnet noe tilbake, blir man istedet bedt om «å tie i forsamlingen». Vi skal ikke fremheve oss, siden det å være nykter og stolt av det kan være stigmatiserende overfor rusmiddelmisbrukere som fortsatt er aktive. Har du hørt! Jeg forstår det bare ikke.

Er det slik at mennesker som alltid har hatt kontroll over eget liv er forbeholdt retten til å kontrollere andre? Med dette mener jeg personer som har ervervet seg maktposisjoner både i samfunnet og familiært.  Jeg bare spør!? Som tidligere alkoholmisbruker ønsker jeg ikke å overta kontroll over noen, aller minst en person som fortsatt ruser seg. Jeg ønsker bare å hjelpe dem til selv å ta tilbake kontrollen over eget liv. Jeg ønsker å vise dem verdighet og respekt som det mennesket de er.

Hver og en av oss har rett til å bestemme over oss selv og våre liv, men noen trenger å lære seg dette fra bunnen av. Det at en «formynder» av en fagperson står over og forteller hvordan best komme seg opp kan virke mot sin hensikt. Mange som ruser seg har fra barnsben gang på gang blitt straffet hver gang de har prøvd å utøve ansvar. Det er aldri uten grunn at noen søker til rusmidler. Så omsider, klarer de å be om hjelp og litt etter litt opplever de en form for styring over eget liv. Når de så oppnår en styrket selvtillit og begynner å åpne opp, fortelle om sine erfaringer – på godt og vondt, er de neppe ute etter å ta fra verken politikere eller hjelpeorganisasjoner makten, men hjelpe dem til å forstå hvilke hjelpetiltak som kan være til størst og mest hensiktsmessig hjelp for de som fortsatt ruser seg. De som ønsker å ta tilbake kontrollen – et ønske om et bedre liv, ikke ta makten…  

Hva med å vise oss den respekten!