Rope mot månen

Det å stå opp i den blå timen gjør meg tankefull, til tider sentimental. Jeg stirrer ut i intet, og ser soloppgangen. Månen har «gått og lagt seg», men fortsatt er det mange som roper etter den.

Det er lørdag morgen, som en helt vanlig lørdagsmorgen eller en hvilken som helst annen morgen. Jeg leser, reflekterer: Denne meget virkelige følelsen av underlegenhet er forsterket av en barnslig følsomhet, og det er denne tilstanden som oftest, da jeg drakk, skapte dette umettelige og abnorme behovet for anerkjennelse og suksess i verdens øyne, men mest i mine egne. Fremdeles kan jeg være som dette «barnet» som roper etter månen, og det ser ut til at månen fortsatt ikke hører meg…

Det er ikke slik at jeg vakler så mye lenger. Da jeg drakk sto jeg mellom det å føle meg totalt usynlig og det å tro at jeg var hele verdens navle. Nå er denne søken etter den vanskelige balansen mellom de to ytterpunktene blitt en viktig del av min tilfriskning. Det som fortsatt gjør det vanskelig og smertefullt er å se alle som fortsatt er der jeg var, som roper mot månen, og hvor månen ser ut til å ikke ville vite av dem. Jeg derimot kan stadig rope jeg også, mot månen, den som i min edruskap «aldri er full», og er den full så er den den eneste oppløftende å se på. Månen viser meg nå sine mange faser, og det er lærdom i dem alle – en sann lærdom som har etterfulgt en formørkelse, en tid med mørke, men hvor hver syklus i min tilfriskning blir lysere og sterkere og mitt syn enda klarere. Skulle ønske alle fikk de samme svarene der de står sammenkrøpet og roper…

Overnevnte tekst, eller deler av teksten er omskrevet, gjort til mine ut fra dagens ord i Daglige refleksjoner. Akkurat nå, i denne merkelige tiden kunne de ikke passet bedre. Jo, visst er jeg sentimental, men ikke selvmedlidende. Jeg føler på medlidenhet, aller mest omtanke med de som fortsatt ikke får svar, som ikke ser månens alle faser, ikke ser sine egne lyse sider for alt det mørke. Jeg forstår alle de som lider i sin egen selvmedlidenhet. Men jeg vet at selvmedlidenhet er en av de mest ulykkelige og tærende tilkortkommenheter vi mennesker kan ha. Den er en stengsel for all fremgang og avskjærer all effekt av kommunikasjon med våre medmennesker på grunn av dens overdrevne krav på oppmerksomhet og sympati. Det kan vel kalles en form for martyrium som vi ikke har råd til. «Ja, jeg forstår du har det vanskelig, MEN se på meg da, jeg har det vanskelig jeg…»

Jeg unngår å vikle meg inn i denne frasen av selvoppofrende tanker og ord, denne utslettende selvmedlidenheten, egoismens bror. Jeg har fått hjelpemidler – kunnskap til å vite at jeg må se grundigere på meg selv i min gjenreisning. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan endre meg selv. Jeg kan gi dagen i dag det beste av meg selv slik at dagen gir det beste av seg. Likevel vet jeg, og jeg kan høre de roper, men jeg kan ikke gi opp fordi når jeg ser rundt meg, ser på alle de som har brukt sin kunnskap for å mestre livet – mestre store smerter og motgang, og som nå bare ser på månen uten å rope. De gikk i seg selv, godtok fortiden og fant svaret gjennom ærligheten selv om det smertet. Skulle ønske dette kunne inspirere noen, om så bare en til å prøve å leve etter dette livgivende prinsippet: Ærlighet mot seg selv.

———–

I denne merkelige tiden vi nå opplever er det ikke enkelt å strekke til, heller ikke å leve opp til dette prinsippet. For når mange opplever å bli oversett, selv av månen, hva er så vitsen tenker nok mange. Vi klapper for hverandre og vi synger i kor: Alene sammen, men alle får ikke bli med. Noen står fortsatt utenfor og hører på, venter på å bli tatt inn i varmen, om ikke annet for å synge andrestemmen. De ser oss stå på våre balkonger og klapper – for hvem spør de, ikke oss…

Vi sier: Aldri så galt det ikke er godt for noe, men for mange er det alt annet enn godt. For de mange rusavhengige har hverdagen blitt råere og mer usikker. De tvinges mer og mer på flukt, til å sondere terrenget etter mer rusmidler, andre rusmidler. De ber månen om å holde vakt, til å være på utkikk for kynismen og utryggheten er daglig kost for de allerede sårbare utstøtte. Nå er månen enda mer viktig, men heller ikke den er som den var. Den følger oss og ikke dem – de glemte og oversette rusavhengige, som ikke er med i felleskapet. For dem gjelder ikke vi. De passer ikke inn, det har vi bestemt.

Jeg skulle ønske månen lyttet når ikke vi hører…

————

Tilfriskning er et fantastisk ord. Det betyr at noe blir friskere. Jeg er så heldig at dette noe er meg. Nå roper jeg mot månen og ber den våke over alle de som strever med å bli noe… Inntil vider ber jeg om at alle vi «friske» må bære håpet, tenne lyset for de som fortsatt befinner seg i mørket – til de selv kan bære håpet. Da kan vi ikke gå rundt å lyve…

Soloppgangen er ikke slik den en gang var, for noen har den aldri vært…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s