Pårørende lider med alkoholikeren

Jeg har gått i begges sko, så jeg vet…

Vi kan avsløre overfor våre kjærester, ektefeller, barn, søsken eller foreldre det som vil gjøre dem mer vondt og ulykkelige, men har vi rett til å berge vårt eget skinn på deres bekostning? Vår historie følger deres rusmisbruk, men vår historie forstås best av dem som selv ikke tar skade. Poenget er at vi må være strenge mot oss selv, men alltid hensynsfulle mot andre.

Vi hadde vanskeligheter med personlige forbindelser, vi kunne ikke styre våre følelser, vi lå under for depresjon og elendighet, vi hadde en følelse av å være unyttige, vi var redde, vi var ulykkelige, vi syntes ikke vi virkelig kunne hjelpe noen – ikke alkoholikeren og ikke oss selv…

Akkurat som koronasykdommen har symptomer på sår hals, hoste og nysing, er noen av alkoholismens symptom hukommelsestap og humørsvingninger. Jeg må bare akseptere at som pårørende eksisterer mange av de samme symptomene som hos den som ruser seg, deriblant besettelse, angst, sinne, fornektelse og skyldfølelse. Reaksjonene en rusavhengig har påvirker mine relasjoner og min livskvalitet, men når jeg lærer meg å kjenne dem igjen, og akseptere at jeg påvirkes av sykdommen, begynner jeg å leges.

Med tiden kan vi pårørende oppdage følelsen av egenverd og kjærlighet, på en måte en slags kontakt med det åndelige i oss selv – det som kan hjelpe oss med å motvirke våre gamle reaksjonsmønster. Uansett hvor hardt skadet vi har blitt, kan vi få hjelpe til å gjenvinne forstanden – om vi våger å dele dem.

Alkoholismen er sterkere enn gode hensikter eller oppriktige ønsketenkninger. Ingen av oss valgte denne familiesykdommen, ei heller alkoholikeren selv. Så vi kan forsøke vise medfølelse for oss alle. Når vi aksepterer at det er en familiesykdom kan det gjøre at vi slutter å sløse med energi i en håpløs kamp og i stedet vende oss mot håpet – den virkelige hjelpens kilde.

Når du som pårørende velger å akseptere at alkoholisme er en sykdom, som den som drikker tvangsmessig og du som bryr deg kan befris fra, da får du kanskje mindre behov for å skjemmes og mindre behov for å være redd.

Ditt seende blir klart først når du kan se inn i ditt eget hjerte (Carl Jung).