Den stille timen

Jeg fikk noen oppgaver her forleden dag, og oppgavene handlet om bevisstgjøring av meg selv, mine handlinger, følelser og tanker. Baktanken med oppgavene var, slik jeg ser det, å bli bevisst om jeg håndterer en eventuell ensomhetsfølelse eller om jeg fortsatt flykter fra noe jeg egentlig ser på som uutholdelig.

Den ene oppgaven var å sitte stille i noen få minutter og kjenne på hva som skjedde inni meg. Finne ut hvorfor jeg eventuelt skulle ønske å reise meg og gjøre noe annet dersom tankene ble for nærgående. Altså om jeg ikke håndterte denne «stille timen», som kan vare alt fra en kort stund opp til en time alt ettersom jeg klarer å utstå følelsene og tankene mine. Ville jeg flykte fra tankene mine eller klarte jeg å være i dem, være tilstedeværende i mitt eget liv der og da, kjenne på smerten som kunne komme. Ville jeg foreta en tankeokkupasjon og finne på noe annet å gjøre? I etterkant noterte jeg ned hvilke tanker som kom til meg etter å ha sittet der i omtrent fem minutter. (Jeg kunne faktisk ha sittet der enda lengere, det føltes godt, men det skulle bare være tre til fem minutter, for den stille timen kan vare bare så kort – eller lenge…).

Før jeg skriver videre om hva som kom til meg, vil jeg fortelle litt om meg selv og mitt forhold til tanker. Før, da jeg drakk kunne jeg ikke utstå tankekjør og aller helst ville jeg ikke tenke så mye heller for det skapte bare en strøm av følelser jeg ikke alltid taklet – de jeg til slutt måtte drikke på for å føle at jeg klarte å føle, men som egentlig bare gjorde at jeg la lokk på det jeg egentlig følte. Jeg bedrev med andre ord tankeokkupasjon, jeg flyktet inn i rusen for å slippe og tenke. Nå kan jeg ikke si annet enn at jeg synes det å tenke gir meg mye verdifullt. Det blir som å dagdrømme. Jeg ønsker å finne ut av hva som ligger bak tankene mine – hvem jeg er egentlig…

Ta for eksempel når jeg gjør noe innøvd, noe som er en vanesak eller rutinemessige oppgaver det være seg husarbeid eller til og med det å gå tur i skogen. Mange foretrekker å ha musikk på øret når de støvsuger, er på luftetur eller jogger ute. Jeg derimot liker å være i tankene mine, liksom høre meg selv tenke. Ofte stopper jeg opp, legger fra meg det jeg driver med og noterer ned det som har foregått i hodet mitt. Tankespinnet forteller meg mye om hvordan jeg har det, og som den nysgjerrigper jeg er, så vil jeg helst ikke gå glipp av alt dette.

Egentlig er jeg en rastløs sjel, en som ofte ikke klarer å sitte stille for lenge, en som helst skal gjøre noe, helst mange ting på en gang – være produktiv. Det ligger til min natur og er opplært til at stillesitting er forbundet med latskap. Å bare sitte uten å gjøre noe annet enn å stirre tom fremfor seg er altså jevngodt med å være lat. Bare det å ha et strikketøy i hendene gjør meg ikke lenger til en døgenikt og en selvsentrert person i andres øyne siden jeg produserer noe materielt. Ikke alle forstår at tankevirksomhet er nødvendig for å få til noe, for å være kreativ for eksempel. Man trenger som oftest en plan, en gjennomtenkt plan.

Jeg må tilbake til min barndom for å finne noen løsninger på rastløsheten min. I oppveksten kunne jeg så fort muligheten bydde seg forsvinne ut i skogen, bare tusle rundt eller sitte på en stein, bare meg selv alene med mine tanker. Har nok alltid vært en tenker, men når tankene ikke får utløp for noe annet enn at de skaper kaos og stress, siden jeg ikke hadde noen tillitsperson å dele dem med, da ville jeg helst flykte fra disse kaostankene. Tankene spant som regel rundt hvordan jeg følte meg, og oftest var det om utilstrekkelighet og usikkerhet. Jeg passet egentlig ikke inn. Jeg klarte heller ikke sortere hverken følelsene eller tankene mine på egenhånd og dermed førte de til mer negative følelser, til og med dårlig samvittighet fordi jeg bare gikk rundt og tenkte. Mine tanker gjorde meg ensom redd.

Har gjennom livets faser fått nye erfaringer og lært at jeg var ikke så annerledes enn mange andre. Det var jeg selv som satte stengslene. Jeg har funnet ut at egentlig var det vel følelsene mine jeg var mest redd for. Jeg flyktet inn i tankene, men tankene tok meg til steder jeg egentlig ikke burde være – til det forbudte land. Jeg var på søken etter å bli godtatt, men så lenge jeg ikke godtok meg selv for den personen jeg var, hvordan kunne andre da godta meg. Det har tatt meg noen år å komme dithen – jeg er den jeg er, faktisk både god nok og bra nok, akkurat passe. Likevel kan følelsen av utilstrekkelighet komme, og da blir jeg den “usikre meg” på et blunk.

Ja, ja, tilbake til oppgaven. Før jeg drodlet i vei fôr det gjennom hodet mitt: Om jeg skulle ville reise meg for å gjøre noe annet enn å sitte her å fundere over meg selv, så måtte det være fordi jeg «klør i fingrene» etter å grave i jorden og bli møkkete under neglen. Selv om jeg hadde valgt å stelle i blomsterbedet hadde det for meg ikke vært å flykte, men heller å tørre å gå inn i følelsene og tankespinnet det ville medført. Jeg tenker nemlig best når handlingene mine går på autopilot for da får tankene fritt spillerom. Slik føles det, men kanskje stemmer det ikke… Det hører også til historien at jeg nå finner det vel så befriende enkelte ganger å bare sitte på steinen i skogen (slik jeg pleide som barn), stirre fremfor meg og bare la tankene fly. Jeg trenger ikke lenger å bruke rutinemessige handlinger for å tenke. Jeg er heller ikke så redd for hva som kommer…

Mulig er det fordi jeg ikke frykter følelsene mine så mye lenger. Heller ikke ensomheten rundt det å bare sitte der, for jeg har noen jeg kan dele tankene mine med når jeg vil, om jeg vil, om de blir for store for meg. Så det er vel fortsatt slik at jeg flykter inn i tankene når jeg føler meg utenfor. Kan hende, uten at jeg helt ser det, er det slik at enkelte følelser og tanker som skjer i underbevisstheten min gjør at jeg velger å luke litt mer ugress…

——

I etterkant ser jeg at mine tanker muligens var styrt av en situasjon som for meg i utgangspunktet der og da opptok meg mer. Var det meningen? Var jeg egentlig helt tilstedeværende? Når jeg nå ser på hvilke ord jeg noterte ned, de som skulle lage grunnlaget for en historie (som jeg velger å ikke gjengi denne gangen, kanskje senere) forteller de jo hva tankene mine egentlig handlet om. Kanskje flykter jeg fortsatt? Så spørsmålet er vel om det er nødvendig å skape alle denne støyen lenger… Føler jeg meg ensom mer enn jeg vil vedgå? Jeg vet at jeg kan bli veldig redd for hva som kan skje dersom…

Så var det disse ordene da, og hvorfor kom nettopp disse til meg? Rekkefølgen var kanskje ikke helt slik, men noenlunde, og hvilken rolle spiller det – hva vet jeg, kanskje gjør det nettopp det? Ordene var: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet. Det siste som slo meg var – hvorfor sitter jeg her?

——————

Jeg vet ikke om jeg hundre prosent klarer å være helt tilstedeværende i mitt egent liv? Men jeg reflektere vertfall over det…

Jeg tenker; forsto jeg virkelig oppgaven ordentlig? Så tenker jeg; det får så være om jeg tolket den feil, så har jeg uansett lært noe når noen gir meg tilbakemeldinger om sitt syn rundt den.

PS! For de som ønsker er dette en fin oppgave å gjøre overfor seg selv som en bevisstgjøring av hvorfor man er som man er: Handler, tenker og føler det man gjør eller om man virkelig tør å tenke over hva man egentlig føler og ikke bare haster i vei. Men det er viktig, og jeg understreker dette, at man trenger noen man kan dele observasjonene sine med, for ellers kan man  bli gående der i alt virr-varr av tanker og hvor følelsene blir overveldende smertelige som igjen fører til at man ønsker å flykte inn i noe annet…

Hvor lenge våger du å være i den stille timen?