Hvorfor sitter jeg her?

For å fortelle om meg, blomstene, smerten og menneskemøtene på livets kronglete sti…

Å sitte litt over tre minutter å la tankene fly, for så å notere ned det som dukker opp, er i seg selv en relativt enkel sak, men når det kommer til å fylle inn historien rundt tankespinnet ble det ikke fullt så lettvint lenger – både tidkrevende og smertelig. Jo da, jeg har på en måte klart for meg hvorfor nettopp disse ordene kom til meg, men det er fort gjort å ikke se hele sammenhengen, det mer bakenforliggende som fikk meg til å tenke nettopp disse tankene. Jeg merket meg følelsene rundt hvert enkelt ord, noen var aktuelle der og da, men de fleste dukket opp som en triade av følelsesladet sammensurium fra lengere tilbake. Det var en sammenheng, den ble tydeligere når jeg så ordene svart på hvitt. Jeg har ikke tenk å spørre om hva du har fått ut av disse ordene (om du leste gårdagen blogg), men når den resterende delen av oppgaven nå kommer på trykk, ser kanskje du også sammenhengen.

Utgangspunktet var altså disse ordene, som kom som bilder, tankestrømmer gjennom hodet mitt, noen mer tydelige, andre diffuse, men alle svært så aktuelle – tros alt: Blomster, sol, jord, lytte, angst, sjø, fjell, gå, sti, vår, utepils, lukter, støy, samtale, latter, grill, mennesker, krangel, vold, rastløs, lyder, stillhet, alene, kreativ, smerte, jag, nervøsitet og til slutt setningen; hvorfor sitter jeg her? Så da var det historien rundt stikkordene og tankene som dukket opp, og kan hende blir den noe flyktig gjenfortalt, mye utelatt, men kort fortalt en reise fra fortid til nåtid, og forhåpentligvis klarer du å finne tråden, den jeg fortsatt prøver å nøste opp i…

Det var en gang… Nei, dette er ikke et eventyr, selv om det kan virke slik, selv på meg inn imellom, om jeg ikke hadde visst at det dreide seg om meg selv – en ulykkelig historie med en lykkelig slutt. Jeg vil gå tilbake til åttitallet, der jeg velger å begynne denne historien. Jeg var ung, forelsket og klar for det virkelige livet, hva nå det egentlig betydde – og betyr…

Min førstefødt meldte sin ankomst en varm vårdag, det var faktisk pinsehelg og de første blomsten hadde stukket opp gjennom jordsmonnet. Et halvt døgn senere lå han i armkroken min – lykkelig uvitende om morgendagen, og godt var det. Jeg var enda ikke fylt atten, selv bare en knopp, men på full fart inn i voksenlivet med alle dens krav og utfordringer. Ingen ting skulle få stoppe meg, jeg hadde vilje av stål og stå-på-mot. Jeg skulle ut i verden, vi skulle ut i verden og jeg skulle passe på.

Året etter befant min lille familie seg på et lite tettsted på Romerike – ikke verdens navle, men akkurat passe stort nok og bra nok for meg, for oss syntes jeg. Her skulle vi få det fint – trygt og godt for et lite barn å vokse opp. En diger hage, tumleplass for både liten og stor. Jeg skulle så og plante, se det gro og vokse. Min barndoms hage, minnene fra mors blomstrende bed fikk jeg ikke tilbake, men nå kunne jeg lage min egen. Alt lå til rette, men…

Jeg elsket å pusle i hagen, det var mitt fristed. Dit gikk jeg når mulighetene var til stede, for å puste, for å få rom – til meg selv. Bort fra alt mas og hverdagens problemer, og de var det ikke så rent få av. Jeg ordnet med blomster og planter når jeg kjente meg glad, men aller mest gikk jeg ut i hagen når tristheten meldte seg. Jeg flyktet inn i alt det vakre jeg hadde klart å få til. Ingen skulle se mitt slit, mine tårer, min redsel og angst – angst for hva som kom til å skje; jeg visste det ville skje, men hver gang jeg gikk ut fikk jeg utsatt vanskelighetene for en kort stund. Måtte holde orden, ha det fint, pent og ryddig. Alle skulle se hvor blomstrende vakker hage jeg hadde. Fasaden utad var viktig, skulle dekke til det vonde og vanskelige med å smile og le, ta på masken og gå ut å grave og spa. Beholde kontrollen, verne om det som var mitt slik at ingen hadde noe å kritisere meg for, ingen skulle kritisere min familie: Vi hadde det da fint – når sola skinte…

Min omtenksomhet for andre var fremtredende. Jeg ville hjelpe andre med å ordne opp i deres vanskeligheter. Jeg hadde ikke tid til mitt eget liv.  Lyttet til hvert ord de sa, om sine problematiske hverdagsoppgaver, som de selv ikke klare å se enden på. Jeg stilte opp, for jeg visste hva de strevde med, men de visste ikke at skjult bak mitt alltid smilende ansikt presset tårene på. Der lå engstelsen og redselen og banket på, men disse hemmelighetene skulle forbli mine. Ingen skulle vite…

Jeg beholdt masken, bet i meg mange nederlag og skuffelser gang på gang. Jeg svelget sviket og gikk på med nytt mot. Ingen skulle få overvinne mitt håp om en bedre fremtid. Selv om mine planer og ønsker ofte ble oversett eller forbigått ble turene hjem til barndommens dal, sommer som vinter alltid mine oppløftende høydepunkt. Det var en befrielse å komme hjem til elva, fjellet og den roen det ga. Min indre rastløshet slapp mer taket. Jeg kunne også slappe mer av med tanke på om det ville oppstå ubehagelige situasjoner, for der var jeg ikke helt alene og derfor var det sjeldent aktuelt eller mulighet for å lage bråk. De aller mest voldsomme utbruddene uteble, ingen nevneverdig krangling og jeg «godtok» at en flaske Ringnes ble åpnet mens vi satt ved elvebredden en varm sommerkveld. Jeg visste det ble med den ene, maks to.

I det store og hele gikk alt etter planen, men plutselig var ikke alle like forlikte og enige i hvordan feriehverdagene skulle brukes. Nærstående personer ville blande seg inn og overta bestemmelsene om hvordan og hva som var til det «beste» for oss. Jeg prøvde å holde meg utenfor og unngå å komme med kommentarer som kunne skape mer splid og uenigheter. Det kunne være mange høylytte samtaler og enkelte ganger var krangelen uutholdelig. Jeg ble redd og vek unna for jeg kunne ikke utstå bråk og krangel. Oftest tok jeg med meg ungene og fôr på dør, gikk til skogs, plukket blomster og bær – ville holde barna utenfor og verne dem som best jeg kunne. Ventet på at familiefreden skulle senke seg igjen så vi trygt kunne gå hjem. Barna visste jo hvorfor vi gikk for slike turer hadde vi ofte gått, i skogen hjemme, på alle de kronglete stiene, på vent og på leit etter stillhet og ro.

Det var latter og rolig samtale som ønsket oss velkommen. Hvor lenge ville det vare? Som vanlig merket jeg meg usikkerheten i lufta, jeg var vâr for den minste lyd og klarte sjelden å sitte lenge stille. Slik hadde det blitt. Alltid på vakt. Alltid engstelig og redd. Hadde jeg et frikvarter drømte jeg meg bort, til fjellet og åpne vidder – hvor alt virket urørt og fritt, kjente meg fri og en del av det store hele. Ikke bundet av noen og utenfor fare, utenfor alles synsvinkel. Ingen støy, bare suse av vinden i fjellbjørkløvet eller elva som rant forbi. Slik ville jeg ha det. Et sted der ingen kunne ta meg. Ingen mennesker skulle påvirke mine valg lenger. Jeg dro, ikke til fjells, men jeg dro…

Det har rent mye vann i havet siden den dagen jeg pakket og forlot min første hage. Det ble ikke slik som i drømmene. Det ble slik jeg innerst inne hadde fryktet. Jeg ble den jeg ikke ville bli, den jeg hele tiden visste lå gjemt bak masken og fasaden. Det hadde bare vært et tidsspørsmål om når boblen sprakk. Ensomheten innhentet meg.

Jeg ble den som startet en krangel, den høylytte disputten jeg egentlig ikke ville starte fordi jeg var redd alt bråket. Like fullt sto jeg der og hoverte og slengte ut av meg med ukvemsord. Jeg skulle kontrollere alt og alle, ha fullstendig styring over eget og andres liv. Jeg trodde jeg hadde styringen over livet, men det var en som hadde all makt og den ene var kong alkohol. Jeg var for syk til å se deg. Mine innestengte følelser, et sinne og raseri ville ut, det jeg hadde fortreng. All bitterheten for det tapte, for å ha blitt forbigått og oversett, tråkket på og skjelt ut, nedverdiget og skamslått. Alle de som gikk og aldri kom tilbake. Alle de gangene jeg gikk og aldri kom tilbake. Alle de som aldri lyttet, jeg som aldri lyttet. Men jeg sa jo ingen ting, bare nektet: Jeg har ingen problemer, du ser vel at blomstene står i flor! Jeg tenkte det var min feil. Nei, alle andres feil og pekte med alle fingrene utover. Skyld og skam. Provokasjon. Hvem har rett? Ingen sin skyld. Jeg var syk, for syk til å se, for syk til å velge. Hadde ingen valg. Jeg valgte jo å løfte det glasset. Men jeg ville ikke tilbake til helvetet, men like fullt kom jeg dit. Hvem bestemte det? Sykdommen – avhengighetssyndromet.

Historien gjentar seg, med meg selv i hovedrollen. Denne grufulle angsten, all støyen, den skremmende latteren, alt bråket og krangelen. Min rastløshet og trangen til å alltid ville bort og vekk – ut. Gå, gå lange skogsturer, til sjøen. Lengselen til fjell og elv. Til å bli fri på ny. Utstå mye smerte, men aldri å gi opp håpet – håpet om en bedre fremtid. Her jeg er nå, vertfall på god vei.

Jeg tok et valg – nok var nok. Livet eller døden og livet seiret. Det er fortsatt mange kronglete stier å gå, og en diger skog å forsere, men jeg liker å gå i skogen. Jeg liker å streve for noe jeg vet vil bli bra. Jeg liker lukten av lykke og glede. Jeg like mennesker som skaper det kreative i meg – mennesker som gir håp, slik jeg ønsker å gi andre håp, men jeg kan fortsatt være redd og nervøs selv om jeg ikke jager så mye lenger.

Jeg har laget meg en ny hage som jeg går ut i – «min hage», men jeg går ikke ut dit på grunn av frykt lenger. Kan hende går jeg fortsatt ut for å roe meg ned, roe nervene, men aller mest for å få mer rom og tid til meg selv – føle og tenke, være tilstedeværende. Kanskje er det en flukt, jeg vet ikke helt, men sammen med blomstene blir jeg mindre rastløs. For rastløsheten kjenner jeg fra tid til annen, det å ikke klare å sitte stille for lenge uten å ha noe mellom fingrene. I tillegg behøver jeg å ha det ryddig rundt meg, så jeg rydder for å rydde i hodet mitt – holde orden på tankene kanskje – sortere i harddisken. Ordne opp i det bakenforliggende, ta minnene frem og se på dem, gjøre meg ferdig med det jeg ikke lenger trenger og «kaste dem på bålet», visuelt brenne opp det som jeg ikke ønsker skal ta plass. Kanskje skulle jeg ha laget meg et ordentlig bål?!

Ja, jeg rydder litt hver dag, finner løse tråder å nøste opp i og noe ser jeg ikke helt enden på. Jeg vil også ordne opp for andre, slik jeg alltid har gjort, for de som selv ser ut til å gå i måfå, de som selv strever. Men jeg har omsider også sett at det er bare mitt eget liv jeg har ansvaret for. Selv om jeg kan fortelle hvordan jeg har funnet min vei, på mine mange stier må andre selv finne og gå sine stier, slik jeg har. For jeg vet jeg først må hjelpe meg selv, men kanskje er jeg fortsatt redd for å se på alt jeg kan finne, så det er enklere å hjelpe andre samtidig. Da ser jeg liksom mine egne feil tydeligere, de jeg egentlig har villet overse, som jeg trodde ikke angikk meg, og da blir det på en måte noe vi gjør sammen.

Det som dukker opp kan gjøre meg trist, såret, til og med sint. Jeg har holdt det inni meg, ikke villet be om hjelp der og da, slik jeg burde – løse problemene ettersom de dukker opp.  Noen kan fortsatt såre meg, underbevisstheten tok det til seg mens jeg gikk duknakket videre helt til jeg endelig reagerte, angsten sa ifra – den har reddet meg nok en gang. Jeg har lært meg mer å omfavne smerten, den skaper handling, mot noe bedre…

Ja, jeg elsker lukten av moll og duften av blomster og flor. Jeg liker skitt under neglene og å strekke på ryggen og se mot vårsola. Jeg vil fortsatt ha det fint, men jeg ordner og pynter rundt meg mest for selv å ha orden inni meg. Jeg gjør det mer for meg selv – ok, litt for naboene også, de som setter pris på alle de vidunderlige, fargerike blomstene jeg kan trylle frem.

Det er vårsol, utepils og grilling – det har vært påske, en merkelig påske. Men mye har vært likt. Naboer som har skrålet, skålet og moret seg. I slike situasjoner før, i begynnelsen av min tilfriskning kjente jeg på den urolige smerten som jog gjennom meg. Minnene, tankene på hvordan det var. Da jeg selv kunne sitte med en duggfrisk utepils, jeg som ikke likte øl, men drakk for å kjenne meg modig, kjenne en slags frihet inni meg – kjenne på nervøsiteten som forsvant, for en stakket stund, til morgenen etter. Da var den tilbake titusen ganger verre. Det evige jaget etter å finne ro og fred i sjelen, den freden jeg trodde alkoholen ga meg, men som jeg ikke fant før jeg klarte å sitte stille å bare la tankene fly. Da jeg klarte å være i den stille timen fullt ut. Jeg lar meg fortsatt påvirke av lukter og lyder, av situasjoner og menneskers påfunn, av hendelser og mine egne valg. Jeg unngår, går utenom og ser på andre og bedre muligheter for å ikke utsette meg for unødig påvirkning. Jeg er «trygg i min fare», men oppmerksom på at denne tryggheten fort som svint kan forsvinne.

Det er flere sår som skal gro og det er dager jeg kjemper for å slippe smerten. Jeg behøver å passe på at såret blir luftet, for jo mer luft jo fortere gror det. Jeg trenger å ta trollet ut av esken, la sola skinne på det slik at det sprekker. Jeg er egentlig ikke så redd for denne smerten, smerten som kommer når det sprenger på, alt det vonde inni meg skal ut. Jeg vet det vil bli mange smertefulle oppdagelser, men det jeg er mest redd for er nok å bli forlatt selv om jeg forguder alenetid. Jeg frykter nok ensomheten selv hvor mye jeg foretrekker den og derfor velger mitt eget selskap fremfor andres. Nå har jeg jo valget, jeg kan gå når jeg vil. Jeg velger bort sosiale sammenkomster fordi det gjør meg usikker og nervøs. Jeg er vel, når alt kommer til alt redd for å bli gjennomskuet og stilt til veggs for noe jeg enda selv ikke har funnet svaret på, noe som er gjemt bak de mange lag av selvpåtatt selvsikkerhet. Det er vel i disse stundene jeg fortsatt flykter, for jeg vil unngå kritikk og konfrontasjon. Jeg flykter hver gang noe blir for påtrengende, for utrygt og usikkert. Jeg flykter ikke inn i alkoholrus, men flykter hver gang jeg åpner en sjokoladeplate og spiser den uten å blunke, ikke før etterpå, når jeg innså at jeg fortsatt lager støy – lager min egen dårlige samvittighet og unødig tankekjør. Jeg vet så alt for godt at det er mine handlinger og tanker som kan føre til tilbakefall. TENK TANKEN UT!

Jeg har en lang vei å gå; mange stier vil fortsatt krysses og menneskemøter finne sted, mange frø skal sås, ugress lukes og smertende sår leges inntil jeg fullt ut kan være fullstendig tilstedeværende med meg selv – uten at nervøse handlinger styrer og hemmer kreativiteten i meg, at krangel setter meg ute av stand til å la latteren åpne døren til drømmene om fjell og fiskeelver, blomster og sol. Det er godt å være i den stille timen… slippe å flykte fra noe annet en mitt eget jag etter morgendagen. Være i nuet – nå – DEN STILLE, STILLE TIMEN!

Ja, derfor sitter jeg her!

Jeg lengter fortsatt til fjellet, fiskevann og roen. Forskjellen er at jeg kan dra dit når jeg vil…
(når koronakrisen er over vel og merke…)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s