Verdien av livet – hvorfor valgte jeg å slutte å drikke?

Hvorfor valgte jeg å slutte å drikke alkohol? Dette er et spørsmål jeg ikke har gått og fundert over så mye. Vel, klar det dukker opp fra tid til annen, men nå har jeg faktisk lært at jeg behøver å se på det mer konkret. Hvorfor? Jo, nå i disse usikre koronadagene, der mye stresser tankegangen, er det viktig å være mer bevisst hvorfor livet ble som det ble, og hvorfor jeg valgte å leve et liv uten alkohol. Ikke minst å være bevisst på hvorfor jeg drakk og dermed unngå å havne der igjen.

Selv jeg, som føler meg forholdsvis trygg i min edruskap, kan plutselig sitte der med glasset i hånden, intetanende. Derfor spør jeg; hvorfor valgte jeg bort alkoholen, hva skjedde? Er det noe jeg savner ved det livet jeg levde da alkoholen hadde siste ordet i enhver situasjon? Jeg trenger å gå bakenfor og ikke bare godta at svaret er nei, men utdype mer; hvorfor?

Først, bare for å ha sagt det; et tilbakefall varer alt fra noen dager til år. Det er en prosess, hvor den rusavhengige lenge, uten selv å ane, har planlagt denne sprekken. Tilbakefallet er alt som skjer med en frem til man begynner å bruke rusmiddelet igjen. Noe har uroet vedkommende. Det kan være så mangt, som for eksempel denne uvissheten og utryggheten koronaviruset skaper. Mange kjenner på ensomhet på grunn av alenetid, isolasjon eller avstand, og svært lite kontakt gjør noe med de fleste. Hva pleide vi alkoholikere å gjøre når vi var ensomme eller utrygge – vi drakk. Hjernen vår husker dette, og uten av vi merker det, kan hjernen planlegge, for oss, at alkohol kanskje hadde vært løsningen. Da forstår du kanskje vitsen med å stille deg spørsmålet: Hvorfor sluttet jeg å drikke? Da blir man også mer bevisst hvordan man vil få det dersom hjernen klarer å manipulere oss tilbake til hvordan det var om vi ikke “snur hjernen” ved å tenke tanken ut.

Skal jeg, og du, klare å bevare vår edruskap behøver vi å være aktive i vår tilfriskning. De fleste av oss har ikke behov for behandling lenger, vi er ikke pasienter, men aktiventer. Jeg prøver daglig å være bevisst mine valg ut ifra en gitt situasjon og hvilke tanker jeg har gjort meg, hva det kan skape for slags følelser og den påfølgende handlingen jeg gjør. Alt dette har jeg lært gjennom min tilfriskning, og dette bidrar til å forenkle forhold til andre mennesker også. Jeg «bygger» for fremtiden, men lever bare i dag…

Mange har ikke opparbeidet seg like mye trygghet i sine edruskap. Selv jeg er ikke trygg i alle situasjoner, spesielt når det dreier seg om å mestre. Det stresser meg, og finner jeg ikke helt årsaken til hva som egentlig ligger til grunn for denne usikkerheten, når jeg blir gående å tenke at dette får jeg ikke til, da kan jeg være et lett bytte for kong alkohol. Jeg vet også at tusenkroners sjokoladen roer meg ned for en stund siden den er «nevøen» til alkoholen, så om jeg tar den ene biten, vet jeg at det blir ikke bare den ene. Om litt setter abstinensene inn, sirkelen er i gang, den samvittighetsfulle runddansen: Det var det jeg visste. Jeg endte opp med å spise hele, slik jeg endte opp meg å tømme hele vinkartongen…

Har jeg det bra nå? Er det noe som skaper uro i rekkene? Ligger forholdene ordentlig til rette for at jeg slipper å flykte inn i noe? Har jeg alt jeg behøver for å kjenne meg verdifull og verdsatt? Liker jeg min egen situasjon? Hva har jeg altså i motsetning til hva jeg hadde før – da jeg drakk? Har jeg utviklet meg noe, bare fra forrige dag? Dette, og flere spørsmål kan det være lurt å stille seg med jevne mellomrom. Det er også viktig å huske på at det er oss selv og vår historie vi skal sammenligne oss med – våre endringer, ikke andres. Vi trenger å bli bevisst vår egen mestring – hva vi egentlig har klart.

For min egen del frykter jeg ikke denne alenetiden så mye, men heller om det skulle dukke opp utfordringer som kan gjøre meg usikker i forhold til denne nevnte mestringen. Pandemien gjør faktisk at jeg ikke får foretatt meg enkelte ting som jeg burde, jeg kommer ut av trening. Det gjør noe med meg og min usikkerhet, min tro på meg selv – min selvsikkerhet er langt ifra selvsikker. Det kan plutselig dukke opp, i en situasjon jeg ikke har laget meg som en innøvd rutine, at dette klarer jeg ikke. Rutiner er viktig! Ikke bare de dagligdagse rutinene, de jeg gjør automatisk, men de jeg hadde planlagt å skulle klare, om ikke i dag, men neste uke, om noen måneder, de blir forkludret og tilsidesatt av denne helvetes koronaen. Så da kommer usikkerheten snikende og setter meg ut av spill. Vil jeg noen gang klare å gjennomføre dette? Vil jeg bli en god og trygg likeperson, en som kan bistå andre når jeg selv ikke er helt trygg på meg selv?

Det er jo slik at problemer skal løses etter hvert som de dukker opp. Slik verden er nå, hvor vi skal holde avstand, ikke kunne utvise nærkontakt, så settes jeg på prøve fordi jeg kan ikke gripe fatt i problemet slik jeg vil. Jeg får blant annet ikke øvd på å bli bedre på å kommunisere i sosiale settinger med mange mennesker. Jeg får heller ikke trenet på NADA-protokollen, og da blir jeg virkelig redd og usikker med tanke på når dagen kommer at jeg skal begynne å praktisere den igjen. I slike negative tankebaner, som jeg lett vikler meg inn i, behøver jeg å la være å oppsøke problemet, og i stedet være i den «gode dagen». For det er slik at jeg tar sorgen på forskudd, og da er overnevnte sirkel ikke langt unna.

Noen mennesker kan være en belastning for meg, og da er det nødvendig at jeg sier ifra. Ja, jeg kan såre dem, men hva vinner jeg på å stå i en situasjon som gjør meg enda mer usikker. Klart jeg skal øve meg på å håndtere slike situasjoner også, «jeg har en lekse å lære», men jeg trenger ikke å ødelegge hele livsverket mitt igjen for å lære denne leksen…

Ja, jeg behøver å øve. Jeg behøver å ta grep. Ingenting går over av seg selv. Men jeg som har en tendens til å sette alt for høye forventninger til meg selv trenger bevisstgjøring. Jeg behøver å legge lista lavere og ikke minst løse en oppgave om gangen, selv hvor flink jeg tror jeg er til å mutlitaske. Så behøver jeg å ta en alvorsprat med meg selv: Nå må jeg slutte å sammenligne meg med alle andre som ser ut til å mestre livet bedre enn meg. Kjenner du deg igjen? Eller er du en av de som forventer at andre burde gjøre som deg, som skulle ha stilt opp mer for deg eller kanskje du ikke forventer noe som helst – for du fikser alt selv?

Det må da finnes snarveier? Det har jeg faktisk funnet ut at det ikke gjør, vertfall med tanke på å skape meg et best mulig liv. Men jeg trenger ikke gjøre det så komplisert, for selv om jeg tar en liten omvei, kan den faktisk være den enkleste, på sikt. Det skader heller ikke å skaffe seg kunnskap. Lærdom gjør det enklere, klart det, og når jeg vet at jeg i min rusfrihet ofte kan bli retraumatisert av egne eller andres handlinger, av sanseinntrykk, steder eller hendelser, da behøver jeg aller mest å sette grenser – for meg selv. Grenser skaper trygghet, og det er jo det jeg vil ha. Det var vel derfor jeg egentlig sluttet å drikke, var det ikke…

———-

Ikke vær alt for mismodig på grunn av tilbakefallet. Praktisk talt alltid må vi alkoholmisbrukere lære fra bunnen av… Tanken din om å flytte til et annet sted kan være god, eller kanskje ikke… Kanskje har du havnet i en eller annen følelsesmessig eller økonomisk klemme som ikke er så lett å mestre der du er nå… Kanskje du holder på å gjøre akkurat de vi alle har gjort en eller annen gang – å rømme… Hvorfor prøver du ikke å tenke situasjonen grundig igjennom en gang til?

Setter du egentlig tilfriskningen først, eller gjør du deg og din tilfriskning avhengig av andre mennesker, steder eller forhold? Kanskje finner du ut at det er så mye bedre å ta støyten der du nå er, og ved å få hjelp fra likemenn? Før du tar avgjørelsen, om å løfte glasset, tenk over alt dette…

HVA VIL DU MED LIVET?

– Mål

HVILKE DELMÅL ER NØDVENDIGE FOR Å NÅ MÅLET?

– Det viktigste først: Fundamentet (Bolig, økonomi, nettverk, noe å stå opp til)

HVA ER DE TRE VIKTIGSTE TINGENE Å GJØRE?

– Dine styrker og svakheter

HVEM KAN GI DEG HÅP?

– Minimum en person du er trygg på, som gir det styrke og mot til selv å klare å bære håpet

———

Det var egentlig enkelt å svare på dette, hvorfor jeg sluttet å drikke, men det var ikke så enkelt å komme fram til valget og å ta det der og da. Jeg måtte bare finne de som bar på håpet…

Jeg behøver også å minne meg på hvor godt jeg har det nettopp nå!

Venter jeg på å springe ut i full blomst…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s