Noen ganger er jeg vinglete, får ikke helt bestemt meg for hva jeg virkelig vil i livet. Er det noe som henger ved oss avhengighetspersoner, denne ambivalensen…
Jeg har satt opp et hovedmål med tilhørende delmål og plan for hvordan nå dette målet. Ved evaluering og nærmere ettersyn ser det ut til at det som står der ikke lenger er noe jeg innerst inne vil. Det virker som jeg har satt opp livsplanen min mest for å glede andre og ikke ut ifra hva jeg selv egentlig ønsker. Ja, jeg har mange drømmer, noen urealistiske, som jeg har skippet, men de jeg egentlig kunne tenke meg å realisere, og som er realistisk å tro at jeg kan, de har jeg også utelatt. Selvfølgelig er det viktig å tenke nøye gjennom vyene mine og se på hva jeg anser som mest gjennomførbart. Jeg behøver også å vurdere hva jeg på sikt vil få nytte og glede av, noe som er meningsfylt hovedsakelig for meg selv, men som også andre kan dra fordeler av med tiden.
Jeg har vært en «pleaser» det meste av livet mitt, dessverre. En som har vegret seg for å si imot, fremme egne ønsker eller ta valg jeg tror kan såre personer jeg ser opp til eller bryr meg om. I lengden går jo ikke det har jeg nå omsider innsett. Jeg blir innesluttet og nedfor hver gang jeg penser innpå tanken om å jobbe mot dette målet, som jeg innerst inne ikke vil eller ser at jeg har muligheter for. Samtidig er jeg redd for å skuffe noen som har sett fram til at jeg for eksempel skulle begynne å jobbe for dem. Jeg går på akkord med meg selv og kommer i konflikt med samvittigheten i forhold til gi en eventuell kontrabeskjed.
Jeg er nok som mange; motløs ved tanken på å ta store og viktige beslutninger. Kanskje er det av redsel for at jeg ikke vil klare dette, at resultatet ikke står til forventningene. Hvem sine forventninger? Helt sikkert mine egne. Eller er det alle eventuelle forpliktelser jeg frykter? At jeg med min manglende selvsikkerhet ikke strekker til. Kanskje ser jeg for meg at jeg må stå skolerett til enhver tid. Og det er ikke så rart med mitt flink-pike-kompleks. Jeg vil så alt for mye og ønsker å vise at jeg kan – jeg også. Egentlig er jeg trett av å gjøre alle til lags og hele tiden overbevise gud og hvermann. Jeg vet jo at jeg mestrer mye, og at jeg ikke trenger å vise noen.
Jeg kan tenke at jeg ikke har retrettmuligheter eller foreta planendringer underveis og bestemme meg for å gjøre noe helt annet. Men det kan jeg jo. Det er nødvendig for meg, slik jeg ser det å gå forbi den intellektuelle forståelsen av å ta viktige livsvalg. Det dreier seg liksom ikke bare om hva jeg skal foreta meg de neste dagene eller ukene, men muligens resten av livet. Det er kan hende essensielt å involvere hjertet så vel som hjernen. Visseligen dreier det seg om noe som vil påvirke store deler av hverdagen min i overskuelig fremtid, så derfor er det av stor betydning at det er godt gjennomtenkt og ikke minst at det er til MEG SELV hensynet skal tas. Det er tros alt mitt liv!
Jeg lar drømmene fly med skyene…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 