Hvem skal bære håpet…

…om ikke vi likepersoner kan eller vil?

Kjenner at jeg er en smule provosert, egentlig ganske mye, kanskje mer oppgitt og lei meg. Leste på morgenkvisten om likepersoner som ikke lenger orker å stå på barrikadene, de blir forfulgt og motarbeidet som person og ikke lyttet til for sakens skyld. Det heter seg at man skal skille sak og person… Hva er det med enkelte mennesker, og spesielt de som selv har en brokete fortid bak seg: Hvorfor skal de rakke ned på de som står i bresjen for alle de svakerestilte?  De som våger å få motbør og står i stormen for å gi de som fortsatt ligger nede en hjelpende hånd opp? Nok er nok, sier de, og det gjør meg trist!

Jeg forstår dem så alt for godt, selv om jeg hittil har vært heldig og bare møtt positivitet og fått oppløftende ord. En dag vil kanskje jeg oppleve at i lengden kan det bli for mye for meg også, men inntil da; noen må våge…

Så hørte jeg på en som holder nettmøter, som snakker til de rusavhengige, de aktive eller de som har tatt det lille skrittet ut i nykterheten, og det var ikke mye positivitet å spore så lenge jeg hørte på. Det ble rett og slett litt for mye negativitet – ikke noe fremtidshåp å spore. Jeg hang meg opp i noe vedkommende fortalte; blitt spurt om å skrive en artikkel om hvordan inspirere rusavhengige til å ta nye, bedre valg nå i disse koronatider. Selv jeg forstår hvor vanskelig det kan være. Ikke å skrive, men å inspirere og oppmuntre noen generelt nå i denne unntakstilstanden verden befinner seg i.  For det er vanskelig nok for noen og enhver.

Jeg vet at det for mange er strevsomt nok å holde seg edru og borte fra rusmidler. Men å fortelle de som fortsatt har et ønske, som står på terskelen til å komme ut i en ny hverdag, selv hvor mye strev det fortsatt vil bli, så behøver de å høre om håpet. Om at det vil bli bedre, selv om det er en hard og tøff jobb som ligger forut. De behøver å høre fra oss som har noen edrue og nyktre år på baken at det vil komme flere og lengre solskinnsdager, men man må jobbe for dem. Når det er sagt skal jeg selvfølgelig ikke glemme at slik hverdagen nå er, så er det ikke mange lyspunkter å spore for de svakeste av de svake siden det er de som først blir tilsidesatt og oversett, men dersom noen har tatt ett skritt på veien fra bunnen og opp mot toppen, så må vi ikke dytte dem ned igjen…

Klart det vil gå opp og ned, to skritt fram og et tilbake. Jeg vet at for mange er rusen alt de har, og nå muligens mer enn ellers ser de ikke noen annen løsning på problemene sine. Men det er jo da vi behøver å gi dem en mulighet til å se at det går faktisk an å leve uten å ruse seg. Ok, jeg ser også at akkurat nå finnes det svært lite med tilbud, at behandlingstilbud, ettervern og bistandsopplegg ligger nede, men hvorfor kan vi likevel ikke gi mer positivitet selv på dager som er triste og grå. Jeg skal ikke undergrave at det vil være jævlige, slik som nå, hvor mye virker til å være lite oppløftende. Men det er jo da vi som selv har blitt løftet opp må hjelpe til med å løfte de som ber oss. Nei, vi kan ikke hjelpe alle – ikke de som selv ikke vil, men vi kan så frø, vi kan gi håp. FOR HVEM SKAL GI HÅPET OM IKKE VI KAN ELLER VIL?

Jeg mener at vi som har kjempet oss tilbake til et tilnærmet normalt liv – hva så normalt enn er nå for tiden… Vi behøver nødvendigvis ikke å løfte bladet fra munnen, men i det minste vise at det går an, selv nå. Jeg mener at tidspunktet for å bli edru og rusfri vil aldri være det rette for den som er aktiv. Spiller ingen rolle om det er en vanlig aprildag og sol eller koronatilstander i luften. Klart jeg forstår at det er tyngre nå, men det gjelder å tenne et lys for de som bare ser mørket. Ta seg tid til å snakke, påvirke uten å være påtrengende. Bare så et bittelite frø… Alle trenger positivitet og se at det nytter, at det vil bli bedre. Se på oss!

Kan hend er jeg naiv. Om det er tilfellet får det så være. For jeg nekter å tro at det ikke finnes muligheter for å hjelpe noe nå også. Jeg mener det er vårt ansvar å bære håpet, bare for en liten stund, til de selv klarer… Vi kan gå foran å vise vei, bære litt av byrdene et lite stykke om så er. Vi som har funnet tilbake til oss selv har en unik sjanse til å virkelig gjøre en forskjell, men vi trenger så klart selv å være sterke nok. Uansett kan vi gi de en sjanse til å se at det fortsatt er håp.

Håp formidles med ærlighet, ikke med verken pekefinger eller medlidenhet. Å ærlig talt, det vil være vanskelig, men om DU vil, så blir det bedre uavhengig av koronaviruset eller ei. Det er opp til deg! Men jeg kan holde deg i hånden…

Og til deg som står på solsiden, du som har gjenvunnet styrken til å tørre å se på skyggen din, som ser at noen fortsatt står i grålysningen og har et ønske om å komme dit du er – IKKE GI OPP HÅPET FOR DEM! Gi dem litt av din sol til å varme seg på!

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s