Det smerter…

Helt usensurert og ingen korrekturlesing foretatt…

Åh, jeg er fortvilet og frustrert. Sporet av og finner ikke helt tilbake på sporet. Blir redd når jeg ikke helt ser hva blir det neste. Det å ikke vite. Trenger jeg å vite? Jeg trenger rutiner, men nå har mine rutiner blitt mer tvangsmessige. Frykten for å ikke rekke alt i tidsplanen min. Få spist til korrekt tid, ordnet i huset, gått tur og bla-bla – slik det står i mitt hode og hodet er fullt. Alt og alle som rokerer ved min tillagde agenda ender med tankespinn og skyldfølelse; det gikk i vasken… Jeg ønsker kontroll, men er i ferd med å miste kontrollen over å ha kontroll. Og andre får høre kjeftesmella…

Kjenner alt stresset, liksom redd for å ikke bli ferdig med det jeg holder på med. Og jeg må gjøre det ordentlig – perfekt. Fort og grundig. Alle må se, gi ros. Være flink pike. Lytte til andres råd. Men jeg får det ikke til. Jeg forstår hva jeg trenger å gjøre, men jeg roter det til. Kaos. Stopp! Orker ikke…

Har et forklaringsbehov, men for hvem skal jeg måtte begrunne? Bare til meg selv, men jeg finner ikke svar. Gått lenge og holdt det inni meg og koronakrisen ble en virkelig krise for meg. Jeg var en potensiell bombe, som ble detonert. Det gjorde godt for ellers kunne jeg risikert og gått inn i en depresjon. Tankens kraft er sterk – akkurat nå merkes det, men den er av negativ art. Gått meg fast og ser ikke enden i alt rotet. Rydder og rydder, men det tar aldri slutt. Jeg vet jeg finner det jeg leter etter til slutt – lyset i enden av tunellen…

Ser verden så annerledes nå. Det er et rom jeg trenger å gå inn i, sitte i og se på utsikten. Fortelle sannheten. Hva når jeg ikke vet hva jeg skal si eller hva gjøre? Alle sier: Du er flink! Nei, jeg er ikke flink når jeg bare roter det til. Jeg er god på å ordne for alle andre, men ikke meg selv. Jeg vet hva som skal til, men gjelder det liksom meg…?

«Barndommen kommer nærmere jo fjernere den blir» synger CC Cowboys, og det er mye sannhet i det. Det er jo der jeg må begynne. Oppe i hodet mitt er det kaos. Virker som om alt har stoppet opp – går i sakte fart mens jeg raser av gårde og hodet henger ikke med – bare stress og mas. Men egentlig flyr tankene også – hit og dit. Berg og dalbane: Jeg vil av!

Å ha det slik er jævlig. Det er i slike situasjoner mange sikkert ville si, og jeg ville ha sagt det selv til noen andre som jeg ser strever: Snakk med noen! La andre se det fra sitt perspektiv, se det du ikke ser – det jeg IKKE ser… Ja visst, det hjelper å snakke. Bare det å si det høyt – for noen… Noen mer dyptgående samtale har jeg ikke lyst på nå. Det er vel der feilen ligger. Jeg vil ikke. Og jeg må ville for å få noe ut av det, at det får virkning. Det er som da jeg bestemte meg for å stoppe å misbruke alkohol – måtte ville det selv. Det var da resultatet kom, at jeg klarte å finne en ny vei – finne tilbake til livet – til meg. Etter hvert… Når jeg var klar var jeg klar og når jeg er klar nå da snakker jeg.

Jeg blir overveldet og gråter. Noen prøver å skåne meg. Jeg orker ikke slik dikkedarer. Jeg blir sinna. Jeg blir sinna fordi jeg ikke finner egne ord. Jeg blir sinna og frustrert over meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre det jeg vet jeg bør gjøre. Og jeg blir sinna på mennesker jeg egentlig skulle gitt en klem. Jeg blir sinna fordi jeg er så glad i personen. I sinne kommer gjerne ordene som skulle vært usagt, som trenger en real oppvask etterpå. Nå skal jeg vaske opp…Så skal jeg gå en tur før jeg vier mine blomster min oppmerksomhet. Egentlig er det meg selv jeg hjelper og pleier når jeg luker ugress. Noe riktig gjør jeg da…

Livet sånn jeg kjenner det har stoppet opp, men det betyr ikke at jeg må stå stille…