For å forandre noe må jeg gjøre en endring…

…, men jeg vil ta meg god tid – ikke gjøre noe forhastet!

Jeg har tatt en beslutning, etter nøye overveielser og gjennomgang av mitt mål i livet. For det er viktig å sette seg mål og ha en plan for morgendagen, kommende uker og måneder – hva jeg ønsker å oppnå. Men jeg behøver å revurdere det jeg har satt meg fore med jevne mellomrom, for i likhet med verden forandres også jeg.

Når jeg begynte på min tilfriskning var min første prioritering å holde meg edru, og det er det jo fortsatt. På sett og vis er det et delmål for å komme meg dit jeg virkelig vil. Dersom alkoholen begynner å ta seg til rette i hverdagen min igjen, da kan jeg bare glemme å realisere drømmen. Det som bidrar er alle de erfaringer jeg har gjort meg, gode og dårlige, men det er investeringer for fremtiden så lenge jeg forvalter dem riktig. Det handler om bevisstgjøring.

*

Det er jeg som er ansvarlig for min fremtid og det er jeg som skal ta valgene. Likevel har jeg vært en pleaser store deler av livet, eller ja-syken som noen kaller det. Selv da jeg drakk prøvde jeg å forfølge andres ønsker, i den grad det gikk an når alkoholen stort sett okkuperte hjernen og styrte det jeg foretok meg. Man kan kanskje si at jeg tilfredsstilte alkoholens krav – underkastet meg dens makt. Fortsatt driver jeg og straffer meg selv for alle mine feiltrinn både med og uten alkoholen som virkemiddel. Stadig spør jeg meg hvorfor, og det mest fornuftige svaret er vel at jeg har en redsel for å skuffe andre og det å ikke bli godtatt eller kanskje en kombinasjon. Jeg ønsker vel å vise alle rundt meg at jeg er tilliten verdig. I bunn og grunn har jeg ikke alltid lyst til å gjøre det jeg takker ja til. Forstå det den som kan…

Det å gjøre alle til lags er energikrevende – det tapper meg for krefter. Da jeg tok meg tid til å se nøyere på min handlingsplan – min privatlagde individuelle plan for hva mitt fremtidige mål skal være, da ble jeg plutselig oppmerksom på at denne målsetningen eide jeg ikke. Mange andres synspunkter, og kall det gjerne velment overtalelser, har vært medvirkende til det som stod der. Og jeg hadde jo på en måte godkjent det, vertfall skrevet det, men en handlingsplan kan endres, slik jeg endres, og godt er det.

*

Det er mye som har tynget meg den siste tiden, blant annet denne handlingsplanen. Koronakrisen har i tillegg laget krøll i mitt hverdagsliv slik den har for mange andre. Egentlig var det også denne pandemien som åpnet øynene mine – jeg fikk mer tid til å tenke. I all denne frykten som også oppsto, frykten for både det ene og det andre gjorde at jeg begynte å saumfare meg selv mer nøye. Hva er det som egentlig opptar meg mest, som gjør utsiktene mer foruroligende? Hva frykter jeg mest? Frykten skal aller helst imøtekommes slik at jeg litt etter litt utsetter meg for situasjoner jeg uroer meg for, som en øvelse og eksponering over tid for å venne hjernen på at dette er ikke så farlig likevel. Ulike anliggende var av den art at etter lengere tids trening så frykten ut til heller å forverres enn til å bedres. Da innså jeg at det var nødvendig å ta en nærmere titt på det som ligger bak. Ikke minst dette med å lide av ja-syken, å føye meg for alles tilsynelatende gode argumenter for at jeg bør gjøre ditt og ikke datt.

Jeg har takket ja til så mye uten riktig å ha tatt inn over meg og overveiet omfanget, om det er noe jeg virkelig ønsker, vil og kan. I etterkant kom tankekjøret: Har jeg kunnskapene og forutsetningene som skal til? Vel, kunnskapen kan jo tilegnes, men kanskje koster det meg mer enn det gagner. Det var jo dette jeg skulle ha tenkt over før jeg svarte og påtok meg ansvar for noe jeg ser at jeg allikevel ikke kan. Så sniker denne irrasjonelle tanken seg inn: Jeg kan ikke skuffe, men vedkommende ville sikkert ikke hatt noe problem om jeg svarte nei eller om jeg ringte og beklaget i etterkant at svaret var forhastet. Det var slik det til slutt ble, jeg tok den lille telefonen, hvorpå vedkommende sa: Det er jo en ærlig sak! Hvorfor uroet jeg meg videre?

Det er bare det at jeg stiller så strenge krav til meg selv. Noen ganger umenneskelige krav til hva jeg skal og bør levere. Jeg skal bevise at jeg kan være som alle andre, men aller helst enda bedre. Selv om andre synes at jeg gjør en utmerket jobb blir det uvesentlig. Jeg er sensor, dommer, aktor – you name it, og jeg vurderer om jeg har bestått i henhold til mine egne krav: Ikke bra nok!

Nå har jeg vel straffet meg selv lenge nok?!

Dette siste året har gått så fort. Men takket være dette koronaviruset stoppet det meste opp og mye ble satt på vent, også mitt liv på en måte. Da er det for en gang skyld godt jeg er en tenker – så jeg har fabulert, reflektert og innsett mange feil jeg har gjort. Det er også vel og bra, for som jeg skrev i går: Den som aldri har feilet har ikke prøvd hardt nok – og det har jeg virkelig gjort, det skal jeg ha. Ofte har jeg befunnet meg i en dypere tilstand av maktesløshet – smertefull, men samtidig så nyttig med tanke på fremtiden.

*

I grunnen har jeg massevis av pågangsmot. Det er også slik at mange mennesker jeg har møtt gjennom tilfriskningsprosessen har gitt meg mange gode og anstilte betraktninger og synspunkter, som bidrar til at jeg selv blir mer reflektert. Jeg har lyttet og «plukket» med meg massevis av andres erfaringer og kunnskap som har blitt formidlet. Spesielt nå i disse koronatider, hvor jeg flere kvelder gjennom de siste ukene har deltatt på oppfriskningskurs med Rita Nilsen, hvor hun har tatt for seg faresignaler på tilbakefall og ulike punkter for å bremse tilbakefall. Dette har vært en medvirkende årsak til hvorfor jeg forsto at nytenkning måtte til. For gamle løsninger gir kjente svar, og det er ikke de jeg trenger for å utvikle meg og komme videre. Dermed måtte jeg se på denne planen min, som muligens var basert på følerier. Jeg måtte slutte å bare polarisere og begynne å jobbe, jobbe mot en ny målsetning.

Kan hende har jeg satt meg hårete mål? Egentlig har dette vært en lenge uoppfylt drøm, så nå er tiden inne for å prøve å realisere ønskedrømmen – drømmejobben. Den har egentlig ligget til grunn for alt jeg hittil har foretatt meg – studier, kurs og annen arbeidserfaring, det som kunne være nyttig på sikt.

Jeg har ikke bare lekt med tanken om å ha et sted, et lite småbruk der andre likepersoner og rusavhengige med et ønske om en livsendring kunne komme å bidra med sine livserfaringer, til og med arbeidskraft og kunnskap om enkelt jordbruk og dyrehold, men hatt troen på at det kan bli en realitet.  Jeg tror på at det hjelper å bruke kroppen og ikke bare sitte stille å snakke om sine problemer. Ofte kommer ordene og samtalen lettere når man holder på med ulike ting, er i aktivitet med noe man liker – noe med mening. Samtaler og fysisk arbeid er etter min mening den beste «terapi». Men jeg skal ikke drive noe terapeutisk samfunn, for jeg er ingen terapeut, men miljøarbeider. Jeg håper å kunne bidra til å gi mulighet for å skape et bedre miljø gjennom arbeid – fysisk og mentalt.

*

Mitt nye nedskrevne mål for fremtidens virkelighet vil være å ha et sted der jeg kan bruke mine ferdigheter, praksis og ervervet forståelse om hagebruk, grisehold og kaninoppdrett, hvor også min samboer kan bidra med sine kunnskaper. Det vil være flere delmål på veien, og det innebærer først og fremst edruskap. Dernest kommer nettverk, økonomi og for ikke å glemme å finne et passende sted, et småbruk hvor drømmen kan bli til virkelighet. Et sted der samhold, omtanke, omsorg og delig av erfaringer kan bidra til å gjenvinne seg selv .

Det har skjedd en stor forandring ved at jeg endret målet – mange steiner ble tatt ut av sekken og fremtiden virket med ett mer overkommelig. Det er også et poeng, og som gjør det enda mer virkelig, for meg, nemlig at jeg nå har skrevet det ned, og ikke bare ser det som en uoppnåelig vy. Men fortsatt gjenstår den virkelige jobben – og det er mitt ansvar! Hvor lang tid det tar før jeg kan sitte på stabburshella med morgenkaffen det vet jeg ikke, men jeg har god tid – jeg skynder meg sakte. Jeg er i ferd med å gjøre en endring, og da kommer forandringene… på sikt.