VILLIGHET – TIL Å TØRRE Å SE I ØYNENE DET JEG ALLER MEST IKKE VIL…

Det er også et valg å velge å ikke ta en beslutning, men…

…min villighet til å akseptere forandringer beror på hvor villig jeg er til å risikere det jeg har i dag for å satse på morgendagen.

Et tilbakevendende tema jeg skriver om er frykt. Om ikke overskriften er frykt, så kan sikkert de fleste lese mellom linjene at det ligger noe frykt og vaker bak. Det meste av denne frykten kan kanskje beskrives som selvsentrert frykt.

Hva er jeg så redd for – HVA FRYKTER JEG?

– Jeg er redd for å bli såret. Er det da slik at jeg lever et oppofrende liv for å tekkes andre? Da blir det på en måte slik at jeg lever mer gjennom andre enn jeg lever mitt eget liv. Ja, jeg er veldig opptatt av at andre skal være fornøyd, men er jeg egentlig fornøyd selv? Selvfølgelig gleder det meg at andre blir glad, det er ikke det, men skulle jeg ikke heller tenke over hvorfor jeg foretok meg det jeg gjorde. Var det egentlig fordi jeg ikke vil skuffe noen, for da kan jeg få en rekyl og dermed føle meg skuffet og såret selv?

– Siden jeg er så redd for å såre og selv bli såret er jeg sikkert redd for å føle for intenst også. Det er vel derfor jeg heller vil isolere meg i stedet for å gå ut blant mennesker å være mer sosiale. Jeg unngår de altfor store forsamlinger, trekker meg unna når det blir for mye mas og spesielt høylytte samtaler. Det får meg virkelig til å føle meg usikker eller rett og slett redd.

– Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at jeg er redd for å bli sviktet og å bli alene. Jeg har blitt sviktet så mye, så jeg er så redd for å bli sviktet igjen. Selv om jeg verdsetter alenetid og som nevnt kan isolere meg frykter jeg det å stå helt alene – at ingen ser meg og bryr seg. Alle, og deriblant meg ønsker jo å bli sett, men er det mest på mine egne premisser? Fortsatt kan jeg nok «utnytte» andre for å ikke føle meg ensom, utstøtt og forlatt. Prøver å finne et eksempel her, men det var neimen ikke lett. Så egentlig er det vel mest at jeg uroer meg for å miste noe eller noen jeg setter pris på, som jeg er redd noen andre vil ta fra meg om jeg ikke opptrer slik jeg tror de ønsker – hvordan de ser meg eller rettere sagt hvordan jeg vil de skal se meg. Det kan medføre at jeg anstrenger meg for å ikke bli «tatt» for noe jeg egentlig ikke ønsker å bli forbundet med – jeg pynter på sannheten og fasaden. Ja, det har hendt at jeg har løyet for å beskytte meg selv eller gjøre meg bedre enn jeg egentlig er. Alt dette er vel fordi jeg ønsker så dypt å bli verdsatt, om ikke for enhver pris, men kanskje unnlater jeg å fortelle noe som kan sette meg i et dårlig lys.

– Som enhver som lider av avhengighetssyndromet, hvert fall størsteparten av oss, er jeg opptatt av å ha nok. Det er forbundet med katastrofe å gå i minus. Jeg behøver å ha nok av det meste og er derfor redd for å ikke ha det jeg aller mest trenger når jeg trenger det – at «lageret» går tomt. Mitt beredskapslager burde vært sjekket, det kom jeg på nå, for noe har blitt brukt i denne koronakrisen. Stopp en halv! Dette minner om tvangstanker. Denne frykten og redselen for det ene og det andre kan jo gå over i tvangsmessige tanker og handlinger. Skremmende. Men det er ikke slik at jeg jager egoistisk etter alt det jeg vil ha lenger. Jeg er påpasselig med å handle inn før varen er brukt opp – ok, men er ikke det vanlig? Skulle det være noe jeg jager etter så er det opplevelser for jeg er i bunn og grunn ikke så opptatt av materielle goder. Likevel ser jeg at det har forekommet situasjoner hvor jeg skulle gjort noe helt annet for å ikke sette denne prosessen min i fare.

Jeg kunne sikker nevnt flere «frykter», men det som er påfallende er jo at jeg fortsatt etter fem nyktre år har en del selvsentrert, selvopptatt frykt i meg. Jeg blir enda mer redd når dette ble så tydelig. Er det denne redselen som gjør meg til tider lammet, slik at jeg ikke ser helt klart nok til å ta tak i og jobbe meg gjennom og ut av disse fryktene? For alle disse typer frykt skulle jeg gjerne sett at jeg hadde kommet lenger med. Denne type frykt skulle jeg ha rykket opp med roten, for dens krefter kan være ødeleggende.

Det fine er at nå er jeg mer oppmerksom på frykten. Det var også frykten for å gå under som fikk meg til å velge et liv i edruskap. Alle de skremmende opplevelsene. For det er slik at frykten ofte kan gi meg et bedre syn. Det handler om ærlig å se hva som skjer med meg hvis jeg fortsetter å unngå det jeg aller mest frykter. Ved å se nøyere på de overnevnte redslene, som hovedsakelig handler om frykten for å bli sviktet, så kan jeg jobbe mer spesifikt med disse situasjonene.

Frykt blir ofte sett på som negativt, men den kan være nødvendig for å redde liv. Det er jo slik at når jeg er redd for noe, er det noe i meg som vil fortelle meg noe viktig – noe jeg trenger å ta tak i for å kunne komme meg videre. Jeg skulle aller mest omfavne frykten i stedet for å frykte den…

Det handler om villighet til å se frykten i øynene!