Hvem er jeg i forhold til andre?

Hvordan har livet og menneskemøter formet meg?

Enten finner jeg ikke kjemien med en person eller så kan en person sette i gang en negativ reaksjon i meg selv om vi kommer over ens i det meste. Det er ikke alltid en dårlig relasjon er dårlig, men om noen skaper negative følelser hos meg er det ikke noe jeg skal overse, selv om det er ubehagelig.

Da jeg misbrukte alkohol utnyttet og misbrukte jeg enkelte mennesker rundt meg også. Det er en sannhet med modifikasjon fordi rollene byttet på – jeg ble likeså mye utnyttet og brukt av dem. Jeg var et lett bytte når jeg forsvant inn i rusens omfavnelse og da enset jeg ikke alltid om andre blandet seg inn.

Alkoholen var min store romanse – min største kjærlighet og den verste fiende. Bortsett fra dette intense kjærlighetsforholdet jeg hadde til alkoholen, (og lider du ikke selv av avhengighetssyndromet så er det vanskelig å forstå ordbruken), så var det sjelden mine forhold var av det romantiske slaget. Derimot tok jeg valg som endte i usunne og destruktive relasjoner, men jeg behøver å se på disse korte og ubetydelige relasjonene så vel som de nære og betydningsfulle for å klarere se hva de har etterlatt seg i den jeg er i dag.

Jeg har, om ikke knyttet tette bånd til alle mennesker jeg har truffet gjennom livet, så har jeg hatt intime forhold – såkalt one-night-stand, sårende og altoppslukende forhold til autoritære personer eller godtroende personer, forhold forbundet med krangel, uvennskap og splid og til tider munterhet, noen få platoniske – hvor vennskap har betydd mest, men oftest forhold jeg eller begge kunne dra fordeler av. Selvfølgelig har jeg også hatt relasjoner til familie, barn, kjæreste, venner og andre som skal forbindes med gode følelser – gode relasjoner med gode emosjonelle minner. Derfor gjør så vondt noen ganger, og se tilbake på disse betydningsfulle relasjonene siden jeg forstyrret og ødela dem så ofte. Alle disse relasjonene har skapt og satt i gang mange ulike følelser i meg, og nå i etterkant ser jeg mange negative, men også noen gode og minneverdige forhold – forhold som har vært med på å forme meg som menneske på godt og vondt.

——–

Fortsatt strever jeg med å knytte meg nært og fortrolig til mennesker. Det er forbundet med massevis av følelser, følelser jeg ikke alltid klarer å plassere. Det som ikke har blitt normalisert blir så veldig voldsomt – så stort og overveldende. Jeg trenger å bruke god tid på bekjentskaper, bli trygg før jeg for eksempel kan være raus og gi en klem. Til og med i mitt samboerforhold er det enkelte ting jeg fortsatt behøver å jobbe med for å virkelig klare å slippe meg løs. Det ligger kan hende en del skyld og skam og vaker i underbevisstheten, selv om jeg vet forskjell på rett og galt, at da jeg drakk ble jeg en annen person, en jeg ikke likte, men bare bortforklarte og unnskyldte. Jeg vet at fortiden forblir urørt, men om jeg begynner å misbruke igjen blir jeg den jeg ikke liker, så jeg velger å legge bort skyld og skam til fordel for dårlig samvittighet – jeg erkjenner mine feil. Like fullt har jeg mye å jobbe med, og kan hende skammer jeg meg over handlinger jeg «ubevisst» har gjort, men som likevel har satt i gang tanke- og følelsesspinn. Hvorfor går jeg inn imellom rundt og tror at «jeg er annerledes og det er bare jeg som føler det slik».

Det kalles vel selvoppofrende profetier, det at det jeg tenker om meg selv i forhold til andre blir gjerne slik. Til slutt blir det en selvutslettende tankegang, det at jeg nedvurderer meg selv når jeg sammenligner meg med de som ser ut til å mestre livet bedre enn meg selv i enkelte situasjoner. «Alle andre klarer, men ikke jeg»! Men er jeg så annerledes enn andre? Klart jeg kan jo ikke forlange at jeg skal greie opp med absolutt alt – jeg har tros alt en del begrensinger, som ble skapt da jeg misbrukte rusmidler. Flere personer har også lagt hinder i veien for meg, som jeg behøver å rydde vekk før jeg virkelig kan begynne å ta mer plass og slutte med å si: Nei, bestem du!

——-

Når det oppstår en konflikt mellom meg og en annen person påvirker det aller mest om denne personen står meg nær. Selv en disputt med en «ubetydelig» person setter i gang uro i meg – jeg føler meg ille til sinns. Nå som jeg ikke lenger bruker alkoholen for å døyve følelsessmerter, blir det mer intenst og jeg kan ikke bare skyve denne uroen bort. Da vokser den seg større. Jeg behøver å se på kilden, bearbeide og eventuelt ordne opp i uoverensstemmelsen. Igjen står vel frykten sentralt. Redd for å såre eller jeg sårer først for på en måte å rettferdiggjøre om jeg selv skulle bli såret. Jeg fikk som fortjent.

Men det har skjedd mye den siste tiden. Jeg har fått mer innsyn og kunnskap om meg selv ikke minst. Jeg har blitt fortalt, og jeg ser det klarere selv, at min forsvarsguard slutter å virke når jeg går inn i noe nytt, noe ukjent og utrygt. Slike overganger kan skape moderat depresjon. Koronakrisen var en slik situasjon, og sammen med ulike bakenforliggende opplevelser, som har stresset meg over tid uten at jeg har villet erkjenne det, ble det fullstendig baluba. Personer jeg verdsatte satte meg i en posisjon hvor jeg ikke helt klarte å skille på hva jeg skulle nyttegjøre meg eller ikke. Det oppsto en manglede trygghet i denne overgangsfasen: Hva gjør jeg nå? Jeg forsto ikke at det var et varsel om at jeg behøvde å bremse ned og ta et overblikk og orientere meg i denne nye livssituasjonen. Det var et varsku om å lytte mer til kroppen og ta det mer med ro.

Nå som tingene har roet seg betydelig, og jeg har fått satt situasjonen inn i et perspektiv – nyorientert meg og laget meg klare, konsise planer så ser alt lysere ut og jeg fungerer bedre som medmenneske. Det har også hjulpet å få plassert personene på riktig plass i forhold til hvor de egentlig hører hjemme «i mitt hus». Siden jeg bor litt trangt, må noen vike plass til fordel for andre. Jeg kan ikke gjøre alle til lags, men jeg behøver å stole på at de mennesker jeg omgås kan reagere riktig, om ikke alltid slik jeg ønsker, men gi meg tilbakemeldinger som gjør meg trygg – kort sagt noen med medfølelse, integritet og innsikt – slik i all fortrolighet…

————–

Livet sånn jeg kjenner det i disse dager har stoppet opp, men det betyr ikke at jeg skal stå stille. For hvis jeg ser tilbake på hverdagene jeg har levd, ikke bare de siste årene hvor jeg har løpt fra det ene til det andre, selvpålagte plikter og ansvar fra morgen til kveld, men også fra min misbrukertid med jag etter alkohol, løgner og bedrag, mest selvbedrag, så kan jeg ikke regne med annet enn at det har påvirket meg som person. Det jeg står i nå, denne koronakrisen som påvirker oss alle, den har vært en gylden anledning til å bli kjent med nye sider av hverdagen, nye sider av livet og for å ikke snakke om meg selv. Jeg har blitt kjent med sider jeg ellers ikke ville tatt meg tid til hverken å se på, tenke over eller føle på.

Selv om jeg velger å bruke tiden på ting jeg ellers ville nedprioritert betyr ikke det at jeg ikke har medfølelse eller empati for det som skjer rundt meg. Det betyr bare at jeg er i en situasjon hvor jeg velger å fokusere på de mer nære ting – i denne rare tiden hvor denne overgangssituasjonen har gjort meg redd og fortvilet. Heldigvis klarte jeg omsider å ikke la usikkerheten lamme meg for lenge, slik at frykten spiste meg opp. Frykt for hva som ligger foran, for familien og andre relasjoner. Jeg har i denne perioden klart å skape, vokse og utforske. For jeg vet at i frykt kan ikke det kreative overleve. I frykten slutter jeg å se muligheter. I frykt blir jeg sittende å vente på at dette skal gå over, men jeg snudde frykten til noe positivt. Nå kan jeg fortsette livet mitt.

Denne tiden har gjort meg mer oppmerksom. Jeg ser hvor viktig det å være bevisst på hvor jeg kommer fra og hvor jeg sender oppmerksomheten min. For det er det som blir sannheten min og sannheten til de jeg omgås. Det jeg velger å fylle dagene mine med er det som til syvende og sist bestemmer hvilket liv jeg skal leve.