Hvordan har det blitt?

Hvem er jeg egentlig?

Det har rent mye vann ned i havet siden jeg tok bestemmelsen om å be om hjelp til å bli nykter. Jeg har fått enormt med kunnskap og ikke minst nye erfaringer, men min fortid er vel så viktig å se tilbake på – den er min mest dyrebare erfaring. Det gjelder bare å forvalte alt dette på riktig måte.

Jeg er takknemlig for de mulighetene jeg har fått gjennom å bruke likepersoner. Hvor ville jeg ellers funnet forståelse, sympati eller vennskap etter alt som har skjedd? Jeg er også takknemlig for at jeg har familien min. De sto på sidelinjen og kunne ikke annet gjøre – jeg måtte selv ta valget. De var maktesløse i min kamp, vår kamp. Nå er de tilbake med sin tillit selv om det fortsatt vil være en form for usikkerhet – vil Heidi klare det?

———

Jeg føler meg stort sett vel nå. Jeg har på en måte kommet hjem – hjem til meg selv. Likevel er det fortsatt mye rot som skal ryddes opp i, og alle dager er ikke like solfylte. Noen dager trenger jeg å lete litt lengre for å finne sinnsroen. Den ligger oftest under tilbakelagte sider jeg trodde jeg hadde lest nøye nok. På disse dagene kjennes ikke tryggheten like nær og jeg kan kjenne på ensomheten – en ensomhet forbundet med en innbilling om å være annerledes. Innerst inne vet jeg at min historie ikke er unik og at jeg ikke er alene. Jeg har bare gått utenfor den smale stien en kort stund. Jeg mangler nok en del verktøy til å håndtere mine opplevelser av krevende og vanskelige situasjoner.

Jeg har fått en storslått gave, edruskapen. Har jeg fortjent den? Hvorfor skulle jeg ikke ha gjort meg fortjent til å leve i edruelighet? Mine forsvarsmønster slår til når disse tunge dagene kommer. Et forsvar mot det jeg har opplevd og alle traumereaksjonene. Jeg kommer i kontakt med følelsene, for nå tør jeg kjenne selv hvor smertelig det kan være. Tanker som setter i gang et virvar av emosjoner omkring hendelser tilbake i min barndom, min oppvekst, mine ungdomsår og senere som voksen. I en verden fylt med krav jeg måtte klare – alles krav, mine krav. Svik og avmakt. Frykt og redsel.

Jeg flyktet for å overleve – flyktet inn i rusen. Nå kan mange av disse hendelsene komme tilbake, i lysbildeform på netthinnen som stykkvise sekvenser, merker jeg at jeg går i frysmodus. Hodet og kroppen lever adskilt for en stund. Jeg prøver fortsatt å overleve denne frykten for å bli dratt tilbake. Jeg har ervervet meg kunnskapen, og bruker jeg den riktig får den meg tilbake til virkeligheten, for jeg vet hvor farlig det kan være når noe eller noen fremprovoserer fram følelser i meg. Har jeg ikke muligheten til å snakke med noen om disse traumene kan jeg bli en del av lysbildeserien igjen. Men så lenge jeg klarer å bruke mine tillitspersoner, min kunnskap og etablere en trygg relasjon kommer jeg meg raskere ut av tankespinnet og følelseståken. Klarer jeg alltid det?

Nå har jeg fått noen få virkelige venner, noe jeg ikke hadde tidligere. Mine drikkekompiser kunne vanskelig kalles venner, selv om vi tilsynelatende hadde et fint vennskap. Egentlig drakk jeg mest alene og i skjul. Når andre hadde gått og lagt seg. Når de andre hadde gått hjem. Når jeg hadde gått hjem, og ikke for å legge meg, men fortsette festen på egenhånd. Ingen skulle vite. Hvem lurte jeg?

Mine forestillinger om vennskap har forandret seg, men jeg er fortsatt redd for å bli sviktet. Eller kanskje jeg er redd for å svikte dem, for det var jo slik det var. Jeg brukte venner for egen vinning eller fornøyelses skyld. Det er ikke slik jeg ønsker å fremstå lenger, og jeg er heller ikke slik. Nå derimot, har jeg mennesker som forstår meg, så vel som jeg forstår dem. Vi hjelper hverandre. Men det er ikke bare vennskap jeg trenger. Noe mangler fortsatt, og jeg har blitt fortalt at: Du behøver en tillitsperson, en utenforstående som også forstår. Kan hende er det slik at jeg fortsatt venter at noen skal komme til meg til tros for at jeg har lært meg å be om hjelp.

Jeg liker ikke konfrontasjoner. Er det det som jeg frykter vil skje om jeg oppsøker en person jeg kan dele mine innerste emosjonelle historier med? Det er som en bryter blir slått på, eller av alt etter som en ser det. Jeg glemmer fornuften og går til angrep. Angrep er det beste forsvar! Flash-back til fortiden, akkurat den hendelsen; da jeg hadde gjort alt riktig, men likevel fikk kjeft. Eller alle de gangene jeg ble holdt nede, tvunget til å gjøre som jeg ble befalt. Følelsene, de jeg bare må stå i – de som setter meg tilbake, men jeg er likevel her selv om det er som om de har kollidert og jeg ser ikke alt klart. Klarer ikke sortere – hva er hva? Jeg ser det. Det er en brytningsprosess og jeg må utstå smerten. Deale med traumene til det å bli irettesatt, tvunget, formanet, neglisjert, misbrukt, sviktet – alle de vonde, nedverdigende, destruktive situasjonene og forholdene. Jo lengere avstand jo klarere tanker. Alt jeg vet kan jeg bruke til å forandre og forbedre meg. Jeg trenger noen å dele alt dette med – jeg klarer det ikke på egenhånd.

I dag kan jeg gjøre ting jeg ikke greide før. Jeg har fått tilbake skaperevnen og pågangsmotet. Jeg har lært meg å være mer positiv. Før inntok jeg en negativ holdning til omtrent alt. Verden syntes å fremstå som falsk og elendig, men det var jeg som var falsk, hyklersk og i svært elendig forfatning. Alkoholen berøvet meg for gleden ved livet, for initiativ og ambisjoner. Jeg hadde ikke overskudd til noe som helst, bortsett fra å planlegge, styre og ordne med å skaffe meg mer alkohol, passe på at ingen skulle hindre meg i å innta den og bortforklare at jeg hadde et misbrukerproblem. Jeg trodde at alle bare ville ødelegge for meg og alle mine tidligere erfaringer i omgang med mennesker hadde satt spor. Nei, det var ikke rart jeg drakk. Og det var ikke rart det skapte en innstilling til omverdenen som var preget av skepsis og mistanke, for ikke å glemme utrygghet og frykt.

Til tros for at alkoholen sløvet meg og gjorde meg likegyldig greide jeg å opprettholde avskyen for menneskeheten, men likevel oppsøkte jeg personer som hadde en negativ påvirkningskraft på meg. Alle de ekstreme mønstrene gjentok seg, destruktive forhold ble opprettholdt samtidig som jeg søkte trygghet – ville jeg finne den? Det var slitsomt «å være på» – i tankespinnet. Alltid redd for morgendagen. Måtte tilrettelegge dagene for at alkoholinntaket ble opprettholdt slik at jeg kunne holde avstand og glemme.

Følelsene kommer jo ikke ut av ingenting. En situasjon, som uventet og plutselig skjer, kanskje til og med ubetydelig der og da, men svært så reell kan utløse en enorm reaksjon. Det var noe som hadde trigget en følelse i meg, noe fra min forhistorie. Om jeg ikke er forberedt eller vet hvordan håndtere den, kan jeg ramle helt tilbake og det kan ta lang til før jeg kommer meg opp til normalen igjen. Selv om jeg har gått en god skole, hvor likepersoner har gitt meg ny innsikt og lært meg hvordan takle slike situasjoner er jeg ikke fullt beskyttet til å møte alle stormkastene. Min selvfølelse kan fortsatt vakle, jeg blir usikker og glemmer viktigheten av å kontakte noen som han beskytte meg når det er for værhardt. Jeg har opplevd noen slike hendelser i det siste. Det har fått meg til å undersøke nærmere om min forhistorie har forårsaket andre lidelser.

Jeg kan ikke overse følelsene mine. Uforløste, de «ufølte» og ubearbeidede følelsene setter seg i kropp og sjel. Det gjør også ubearbeidede traumer. Kroppen min bærer min historie. Derfor er det svært viktig å lytte til hva den har å fortelle meg. Den åpner seg opp og gir slipp når jeg er klar. Jeg er mer klar nå, er jeg ikke… Derfor er faktisk slik at jeg trenger å gå andre i møte, vise mer tillit og innse at de fleste har gode hensikter. Jeg har en viktig, men krevende jobb å gjøre. Selv om jeg ser verdiene av livet og personer jeg møter er det ikke alltid enkelt å forstå. Jeg vil så gjerne, og kanskje litt for mye for raskt. Jeg ønsker ikke å såre eller bli såret. Jeg vil bare lære å leve! Jeg vil bare bli helt meg igjen. Første skritt er å bli kjent med meg. Tårene renner når løkens mange lag skrelles av.

Selv om jeg er mindre sårbar, slik i forhold til ikke å bli så lett fornærmet, er jeg fortsatt sårbar, og det vil jeg også være, men jeg flykter ikke inn rusen når ubehagelighetene kommer. Jeg ønsker å vise mine sårbarheter, ikke bli overmodig å tro at jeg kan og vet alt, men at jeg kan feile og ramle litt utenfor. Men det er da jeg skal rekke ut hånden til andre, be om hjelpen og ikke forvente at de skal ta meg imot uten at jeg sier fra og spør om deres ledsagelse. For jeg strever fortsatt med mine personlige vansker og kan komme opp i konflikt med meg selv når jeg glemmer å ta i bruk lærdommen. Selvbebreidelsen kan komme og jeg tar gale beslutninger og setter forhåpningene mine tilbake – på vent. Men jeg har ikke gitt opp, så langt ifra. Jeg vil fortsette å arbeide, selv om situasjoner kan gjøre angsten mer fremtredende. Det å lære meg selv å kjenne bedre er smertefullt, men langsomt blir jeg bedre på å forstå når jeg våger å sprenge mine innbilte grenser. Jeg skal snakke mer til meg selv og ikke la alle andre snakke når de egentlig ikke snakker i det heletatt. Jeg har faktisk overlevd – jeg lever, og hvert skritt jeg tar leder meg til å virkeliggjøre mine håp og drømmer.

Jeg vet ikke helt hvem jeg er enda, men jeg jobber med meg, ikke mot meg! Jeg velger å fokusere på å friskmelde meg fremfor å grave meg for mye ned i all elendigheten og prøve å skape fine dager for meg og mine. Ja, livet har tros alt blitt så adskillig bedre.

Slik disse står som monumenter over levd liv og tunge løft, kan jeg også stå i fremtiden…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s