Finnes det problemer?

Livet er ikke alltid smidig og fredfullt, selv om jeg skulle ville det. Før når noe bekymret meg, ble jeg ofte oppfarende og gneldrete, nå blir jeg mer tyst og stille. Det ene er ikke bedre enn det andre, og situasjonen bestemmer mye. Før tenkte jeg vel at det var bedre jeg ble opprørt enn å risikere at andre ble det. Resultatet ble som regel katastrofalt – jeg ble mer irritert og urolig. I tillegg tillot jeg min harme å gå over til bitterhet. Bitterheten; dette sinne over urettferdighet, denne sorg etter alle tap og savnet etter å kjenne meg verdsatt og ha noen å virkelig dele problemene med vokste større og større. Til slutt rant alt over – jeg hadde fylt glasset for fullt for ente gang…

Egentlig likte jeg jo ikke krangel og bråk. Det er fortsatt slik, så nå forholder jeg meg aller mest rolig i frykt for å lage enda mer oppstuss. Jeg mistenker, nei, jeg vet at motgangen jeg møter på har en verdi, og enda større enn jeg kanskje før har innsett. Når jeg møter på motgang og tar hånd om mine problemer eller viser mine følelser, får situasjonen og hendelsen sjansen til å forbedres – jeg ser tingene i et nytt lys. Og selv om det ikke alltid gjør det, får jeg vertfall lettet på trykket.

Jeg kan kalles en nybegynner på å håndtere følelser, og jeg gjør det ikke etter boken hele tiden. Iblant er det skremmende, jeg blir redd og trekker meg tilbake. Iblant er mine ord ikke akkurat de mest velvalgte og jeg ønsker også å forsvinne fordi jeg kan ha såret noen. Uansett kjenner jeg meg bedre til sinns når jeg forstår at jeg endelig har begynt å leve livet på dens vilkår, og jeg vet at det ikke hjelper å flykte fra sine problemer.

Når jeg ser tilbake, innser jeg hvor mye jeg har vokst. Jeg skulle gjerne hatt mange av mine feiltrinn og livskriser ugjort, men etter hvert har jeg lært meg at hvert eneste problem kan hjelpe meg til å forandre meg til det bedre, forsterke troen på meg selv og min selvrespekt. For det finner jo ikke et problem som ikke bærer med seg gaver til meg – altså det finnes ikke problemer bare muligheter. Kineserne har forstått det. Deres tegn for krise er sammensatt av to tegn: Det ene for fare og det andre for mulighet. Så bare for i dag skal jeg søke det gode som er skjult i alt jeg møter på min vei.