Savner flokken min

En dag skal vi alle være samlet igjen

Det er fortsatt regn i lufta. Jeg tok et dypt åndedrag; det kjentes mer klart – lufta og tankene. Lufta blir renere etter et kraftig regnskyll. Det har skyllet ut pollene og støv, liksom vasket lufta ren. Sto en ti minutters tid ute på balkongen med lukkede øyne, dro inn morgenlufta og bare lyttet – lyttet på fuglene først og fremst. Åpnet dem opp og iakttok ulike fuglearter – kråker, måker, spurver og meiser. Travle, men likevel oppmerksomme på hverandre. Selv om det virket som om de alltid var i aktivitet, hentet mat til fugleunger eller materiale til sine reder, så var omsorgen for hverandre påfallende. Omtanke, samarbeid og logistikk. Og der sto jeg, alene, og bare var. Trenger det inn imellom. Selv om jeg bare sto der var jeg også aktiv, aktiv i tankene. Åå, jeg savner å kunne…

Fuglene har hverandre og tilsynelatende kommer de godt over ens som par, med flokken sin eller på tvers av arter. De kvitrer og spiller, liksom skravler i vei: «Du finner massevis av innsekter nede i buskene eller pass deg for katta». Den sorte og hvite katten fra nabohuset stirret med sine gulgrønne øyne opp i lufta fra sin jegerposisjon ved trappeoppgangen. En spurvefrokost skulle gjort seg.  Kvirrevitt! Fugletelegrafen har sett deg og sendt ut varsel. Har de ellers noen bekymringer? De bryr seg ikke det minste om dette covid-19 viruset – det angår ikke dem heller. Bortsett fra muligens katten, men den bryr seg katta den også. Og der sto altså jeg, i ensomheten, og iakttok seansen, som egentlig gikk stille for seg, uten dramatikk. Alle forsvant de hver til sitt. Fuglene fløy hjem til redet for å pusle og stelle, og katten hjem til sin eier for å bli klappet og matet.

Det fikk meg også til å tenke på hvor viktig fellesskap og nærhet er, det å ha noen å kunne omfavne og dele gleder eller sorger med. Det ble så veldig tydelig: Hvor er min flokk? Hvor er de jeg holder aller mest av og som jeg ikke kan holde rundt? Jeg har jo min samboer tenker du sikkert. Ja, men det er liksom ikke helt det samme – det er ikke mitt eget kjøtt og blod. Jeg er glad i ham og takknemlig for at han er her i livet mitt, men jeg savner min egen flokk. Jeg savner og kunne ordne og stelle, vise min omsorg. Jeg lengter etter å virkelig ta et godt armtak rundt de og klemme dem. Jeg lengter etter å vise min morskjærlighet. En tåre rant, og jeg tørket den bort. Hvorfor bekymre meg? Vi har det alle bra, tross alt. Jeg gikk inn.

Ja, denne koronakrisen har satt flere spor i meg. Jeg prøver å tenke fornuftig, vertfall finne fornuftige svar, men noen ganger, og svært så vanlig, vender min krisemaksimering seg. Ro ned nå. Sett deg å skriv, og det gjorde jeg.

Jeg er da heldig – familien min, flokken min er heldige. Vi er alle friske, selv om noen strever med sitt. Hver og en av oss har valg. Vi kan velge hvordan dagene våre skal forløpe. Enkelte har tatt og tar feilvurderinger og må lide for det. Hva kan jeg gjøre med det? Ingen ting, så lenge vedkommende selv ikke vil ha hjelp. Jeg kan ikke dy meg for tanken om at personen har et ørlite ønske om å kjenne andres nærhet og omtanke, men andre krefter er større. Og det vet jeg så altfor godt. Og det er vondt å vite – ikke å kunne være der selv om jeg alltid er beredt til å stille opp.

Men i det store og hele har alle det bra. Vi har hus og en seng, mat og vann, varme og ellers det vi trenger for å overleve. Men så var det dette med nærheten. De fleste av oss har også den muligheten, til å få og gi kjærlighet.  Og faktisk fikk jeg vist min morskjærlighet i går. Og det beste av alt – jeg fikk to etterlengtede klemmer fra to som sikkert også har savnet – sin mormor.

Jeg kan leve lenge på de omfavnelsene, men forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste gang. Til neste gang flokken min er samlet. En dag… Inntil videre kan jeg gå ut på balkongen igjen, dra inn regnlufta, lytte og bare være i drømmen om at en dag vil alt bli bra. Hvorfor skulle det ikke?

•