Fra pastellfarget lykke til saltsjøidyll
Vi har sikkert alle hørt noen si, eller selv tenkt tanken: Ja, det var ikke annet å forvente av den karen – det kunne vel ikke blitt annerledes. Andre har blitt dømt lenge før de selv fikk gjort ordene til skamme: Det blir ikke noe ut av henne slik som det er i den gården.
Ganske så sikkert vet jeg at det ble snakket – tisket og visket bak min rygg mens jeg enda bodde i barndomshjemmet, 17 år og allerede mamma. Det var en av flere grunnet til at jeg valgte å dra for 35 år siden, og hodene ble nok stukket sammen i tiden etter at jeg flyttet også. Jeg tok med meg flyttelasset mitt, det lille jeg eide og en ettårig sønn og forlot Storrustvegen 2, som det fortsatt er knyttet mange gode minner til. Akkurat da hadde jeg fått nok.
Foruten det å reise fra et sted det ikke alltid var lett å stikke seg ut, gjøre noe stikk i strid med det øvrigheten mente, reiste jeg også på grunn av kjærligheten og min egen verdighet. Lite visste jeg at både kjærligheten og verdigheten skulle bli satt på store prøver, og det gikk som mange spådde – kjærligheten tok slutt. Både den og min verdighet ble gradvis tatt fra meg av den jeg trodde var glad i meg, men som i stedet hadde lagt sin elsk på flasken.
Når jeg og mine to barn flere år senere forlot min første kjærlighet skulle det vise seg at til og med jeg skulle bli den som sviktet til fordel for flasken. Alkoholen skulle bli min neste store kjærlighet – den jeg elsket og hatet mest på jord. Likevel klarte jeg ikke å gå i fra den før den nesten hadde tatt fra meg alt. Alkoholen ber ikke om nåde – den bare tar for seg, sakte, men sikkert, og gir seg ikke før det i verste fall ender med døden. Heldigvis så jeg hvor det bar hen og takket være at jeg ba om hjelp kan jeg nå sitte her og skue utover ytre Oslofjorden.
Det er en flott maidag, den nest siste vårdagen og temperaturmessig er det sommervarmt. Slik husker jeg det var den dagen jeg dro også. Jeg kan tenke tilbake med blandede følelser. Ingen ting kan endres – det er historie. Det var valg som ble tatt, egne og andres, og inn imellom er det stunder jeg får betale for gamle feiltrinn. Anger hjelper lite annet enn å minne meg på hvilke krefter det er i alkoholen. Kan hende er det en liten trøst å vite at alkoholismen er 60 % genetisk betinget, så var skaden allerede skjedd første gang jeg smakte alkohol, en julekveld på nittensyttitallet. Jeg var tross alt født en avhengighetsperson.
Tærne dyppet i vannet, hese måkeskrik og dyssende bølgeskvulp. Jeg lukker øynene og drar hjem til mitt barndoms paradis. Ja, jeg kan lengte hjem fra tid til annen – til den tiden alt var godt, fint og for det meste trygt. Jeg kan drømme meg til fjells, til elva, til epletrær og kjøkkenhagen, til mors vafler og nabojenta – når vi kledde oss ut, lekte med dukker, smilte og sang. Jeg kan til og med savne kranglingen med min søster. Mye har endret seg fra den gangen alt var idyll og sommerdagene bekymringsløse. Stedet jeg dro fra har forandret seg, og noen andre har overtatt mitt soverom. De pastellfargede husene på byggefeltet jeg bodde har fått ny maling – mer inn i tiden, og boligfeltet er adskillig større og kanskje ikke like trygt og kan hende bryr ikke naboene seg like mye heller. Bedre eller til det verre? Når jeg drar hjem til mors vafler nå, er det til et annet sted, men jeg har allerede fått mange gode minner derifra.
Livet ble kanskje ikke slik jeg drømte om da jeg reiste for 35 år siden. Mangt skulle vært ugjort, men fånyttes å tenke slik. Jeg har fått mange erfaringer, dyrebare så dann, men jeg har tatt til fornuft og kan egentlig være takknemlig for det livet mitt har lært meg. Jeg har snudd nederlag til seier og møtt uvurderlige mennesker som har gitt meg mer innsyn i meg selv og kunnskap om hvordan håndtere min avhengighetssykdom. Livet tok en endring – jeg tok nye valg og kan prise meg lykkelig og glad for hvor jeg er og ikke hvor jeg kunne ha vært. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, eller vannet er ikke varmere over sundet…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 