«Forventninger er planlagt harme» har jeg hørt, og det har jeg tolket slik: Når jeg kjenner sinne og irritasjon, og ser på hva jeg har gått og forventet, er det for å finne mulige årsaker eller unnskyldning.
Ta for eksempel, når jeg har planer om å gjøre noe med min samboer, som kanskje er litt mindre opptatt av punktlighet ved enkelte anledninger – kommer helt an på viktigheten, og jeg er ferdig til å dra (om vi skal bruke bilen er jeg avhengig av ham siden jeg ikke kjører), så har jeg laget meg forventninger om å kunne dra på det bestemte tidspunktet. Da har jeg allerede stilt vilkår som oppmuntrer til harme. Dersom vi hadde lagt opp til en plan, som ikke bygget på noen forventninger om punktlighet, hadde jeg ikke kjent på irritasjon. Rart?!
Jeg har selvfølgelig rett til å velge mine egne normer for oppførsel, men jeg har ingen rett eller makt til å tvinge disse normene på andre. Det skaper harme det.
Noe annet er det vel hva jeg forventer meg ut av denne dagen. Eller? Jeg kjenner meg såpass godt, at om planene ikke står til forventningene blir jeg sur og grinete. Hvorfor ikke heller la forventningene ligge og ta det som det kommer. Kan hende blir dagen enda finere og mer morsom.
Hva forventer du deg – av andre eller ut av denne dagen? Jeg forventer at du svarer ærlig! 😉
PS! Og om du gir en tilbakemelding, så ikke forvent å få et svar med det samme, for jeg skal på tur med niste, kaffetermosen og badehåndkle – helt alene. Da slipper jeg også irritasjon over andres ikke-punktlighet…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 