La håpet leve – i deg!

Tilfriskning fra avhengighet til alkohol eller andre rusmidler handler om å se mulighetene – om håp.

Gjennom år med misbruk hadde de fleste av oss alkoholmisbrukere mistet troen på livet, på oss selv og kanskje til og med hele menneskeheten. Vi hadde «mistet vår forstand» og trodde løsningen fantes i rusen, men den hadde visket bort den minste flik av håp om endring.

Jeg var en av de fortapte forstandsløse sjeler. Det måtte andre krefter til – villigheten til å oppnå det jeg så andre avhengige hadde oppnådd, et edru liv i harmoni. Hos dem lå håpet, de som åpent og ærlig fortalte om hvordan de fant veien ut. Og de fortalte ikke om den rosenrøde soloppgangen, hvor all faenskapen forsvant som dugg for denne solen. Nei, de fortalte om smerten og tvilen, om alle fallene og angstens gråkvalte stemme, om alle nedturene før de omsider klarte å stå mer stødig. De åpnet opp mitt sinn, mine øyne og mitt hjerter og skapte en ny tro, et nytt håp om det forjette landet.

Da valget om å stoppe rusinntaket ble en realitet søkte jeg mer kunnskap hos personer som selv hadde gått samme veien. Smått om senn klarte jeg å gjenvinne forstanden. Jeg ble oppmuntret til å se hva jeg kunne oppnå og å se løsningene på alle problemene. Likepersoner åpnet opp for mulighetene videre: Til å se bakenfor det synlige, tørre å se det glemte, gjemte og våge se på det usynlige hvor lidelsen utsprang var. Overvinne angsten for det vonde og utrygge og heller omfavne smerten for så å bli fri.

Det fantes en kilde til hjelp som kunne gjøre noe for meg som jeg selv ikke kunne gjøre. Jeg lærte at jeg ikke behøvde å tro at det kommer til å skje, men bare at det kunne skje – om jeg var villig til å gi slipp.

Dette lille stykke håp, denne revnen i fortvilelsens rustning var tilstrekkelig for å vise at jeg ble villig til å nærme meg tilfriskningen. Da jeg innså at mulighetene til hjelp fantes, virket det rimelig å utforske relasjonene til mennesker, hovedsakelig likepersoner siden de selv visste hvor dypt sårene kunne stikke og hva det krevdes av meg for å lege dem. Denne fliken av villighet var stor nok til at håp og tro skulle bli en bestående del av mitt liv. Når jeg «la mitt liv i andres hender» ble forstanden og sinnsroen en virkelighet jeg kunne håpe på og leve for.

Å finne indre styrke er å se bortenfor det synlige og konsentrere livets søkende på det usynlige.

Bortenfor skoddeheimen ligger det forjette landet…

——–

Det er skrevet en del litteratur om mulighetene til å finne tilfredsstillelse i noe annet enn rusen. Du kan til å og med lykkes med tilfriskningen om DU er villig til å ta imot denne kunnskapen og ikke minst lytte til andres erfaringer. Boken av Rita Nilsen – Veien fram går først tilbake vil jeg så absolutt anbefale. (Kommer snart en engelsk utgave). Det er lurt å ta et ANTA-kurs i tillegg for å få mest valuta for pengene, selv om kurset er gratis. I dag kan DU ta skrittet inn i denne prosessen og åpne opp for håpet.

Litt hjelp på veien: https://www.iogt.no/om-oss/hva-gjoer-iogt/tiltak/anta-kurs

Her finner du mer informasjon, boken kan bestilles eller aller best; melde deg på kurs, som kanskje avholdes i nærheten av deg. Lykke til med å finne håpet!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s