PÅ REISE…

…hvor vil jeg ende, eller snarere hvor kommer jeg til å ende?

På denne tiden i fjor var min samboer og jeg på reise i Nord-Norge – en vakker og vill del av vårt langstrakte land. Jeg opplevde mye flott natur, ble kjent med en landsdel jeg aldri før hadde vært, men ble også kjent med sider av meg selv jeg aldri før hadde villet se på. Sider som ikke var nye, bare glemt eller gjemt under lag av frykt. Kanskje var det naturens villskap der opp som åpnet opp, som satte følelsene i sving, eller var det menneskene, som på en måte også var ville i sin natur. Så jeg meg selv, slik jeg engang var?

Vi formes av mennesker vi møter, av miljøet vi lever i og selvfølgelig av dem som har fostret oss opp og genene de har gitt oss. Opp gjennom årene er det mine valg i forhold til alt dette og hvordan det har påvirket meg som har gitt meg det livet jeg har fått eller skal jeg si, blitt gitt. Kanskje er det mest hvordan jeg selv har laget meg det?

Jeg kom til å tenke tilbake på et besøk på et utested, i Narvik tror jeg det var, der noen av byens innbyggere satt innerst i kroken, men jeg så dem, hørte dem der de høylytt skålet i sine Mackølglass. De moret seg, mens jeg syntes de var ufine og bråkete. For enkelte, meg inkludert, var deres oppførsel uakseptabel. Jeg var mest redd for hvordan de ville påvirke min psyke. Kanskje var det min oppførsel som til syvende og sist var uakseptabel, det at jeg ikke tolererte at noen hygget seg. Jeg kunne bare gått.

Jeg kunne vært en av dem. Var det et snev av misunnelse? Det kan være lett å rettferdiggjøre sin egen uakseptable oppførsel. Vi kan unnskylde oss med at vi ble provosert eller ikke hadde andre valg. Eller så skyver vi våre handlinger over på andre og forteller oss selv at alle andre ville reagert like dann. Slik rettferdiggjør vi egne laster – mine feil kan ikke medregnes.

Jeg så ikke mitt reaksjonsmønster den gangen, på restauranten i Narvik. Det er slik at det er en naturlig reaksjon å reagere med for eksempel sinne. Det viste at jeg var på rett vei, slik flere negative reaksjoner også minner meg på. Derfor skal jeg heller omfavne disse sidene ved meg, de jeg ikke helt har ønsket å se, men som stadig dukker opp i yta. Burde jeg ikke passe meg for å bli for løssluppen med å slippe til alle de«uønskede» karakterene jeg har? Ved å overdrive kan de fort bli overveldende på andre. Men dersom jeg holder tilbake da er jeg ikke åpen og ærlig nok overfor mine nærmeste. Jo færre hemmeligheter jeg har og jo mer ærlig jeg er, både overfor meg selv og andre, desto større sjanse er det for at livet framover blir enklere og til det bedre.

Jeg gjør best i å akseptere at det fortsatt er begrensinger – at mitt tidligere misbruk setter begrensinger, men ved å akseptere dette og heller tenke på hvilke muligheter som ligger forann meg, da kan ubehageligheter og kritiske situasjoner lettere unngås. Det er gjennomgripende å erkjenne – både å sette meg selv i deres posisjon – hvordan jeg kunne oppføre meg om jeg var i deres sko og hvordan jeg da oppførte meg ved tanken på dette. Jeg ser nå, og om mulig fordi jeg har fått så pass selvdisiplin, kall det gjerne mot til å se at jeg behøver å motstå lysten til å rettferdiggjøre og unnskylde mine avsløringer. Det er av min frihet fra alkoholen jeg har fått frihet til å innse hvor jeg har vært og at alt dette har gitt positive forandringer og svar på spørsmålet om hvem jeg har blitt og skal være. Jeg er et menneske med styrker og svakheter, i stand til å ta store fremskritt og selvfølgelig mange feiltrinn. Ettersom jeg aksepterer dette, kan jeg ta en nøyere titt på meg selv: I dag skal jeg finne noe å verdsette og noe å forbedre.

Jeg er takknemlig for det livet jeg lever. Jeg takker også de som har lagt hindringer og flere byrder til på veien min – de har lært meg at jeg må forsere dem for å komme styrket ut. De har gjort meg til den jeg er fordi jeg tillot meg selv å benytte meg av det negative for å finne mine positive sider. Noen vil vel si at jeg har gått fra å være et offer til å bli en helt, og det kan hende. Jeg selv ser ikke at reisen dit er fullført, for det er fortsatt et langt lerret å bleke…

«Du finner aldri deg selv før du ser sannheten i hvitøyet». (Pearl Bailey).

Slik jeg kan stige opp fra sjøen og tåkeheimen… (Fra Senja, og dessverre husker jeg ikke hva landemerket heter)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s