Hva var det som egentlig skjedde?

Ofte snakker liksom omgivelser til meg. Steder jeg er på, naturen eller husene. Tar jeg meg tid til å videreformidle det jeg «hører» og ser? Akkurat nå skal jeg fortelle dere, uten så mange ord, men tanker jeg gjorde meg rundt hva jeg opplevde de to seneste dagene. Noen ganger sier bilder mer enn ord, slik kroppsspråket også kan avsløre oss mer enn det vi sier. Kanskje gjør du deg opp din egen fantasihistorie?

———————–

Det å overnatte i et gammelt hus – Vrangfoss slusevokterbolig, setter fantasien i gang. Hvilken historie skjuler seg i veggene? Hvordan levde menneskene som bodde her fra slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet.

Mye slit og strev? Ja, mest trolig, og sikkert mange munner å mette. Kan hende var alkoholen sentral i deres liv også, som igjen forårsaket store sorger og usikkerhet på ymse vis. Det meste fikk de kjøpt på landhandleriet på Ulefoss.

Slik frokost hadde de neppe, men utsikten var lik.

Ved dagens slutt kunne de ta en titt ut av soveromsvinduet før de gikk slitne til sengs, men når man lever i dette landskapet til daglig slutter man sannsynligvis å nyte synet av det. Det ble vel ikke tid til å se på omgivelsene. Bekymringer av ulike slag opptok nok hverdagen og nattetimene mest.

Og måtte man ut for å gjøre sitt fornødende, kunne man ikke være verken mørkredd eller frykte uvedkommende. Man tenkte nok ikke så mye på bakterier heller, for matbua lå vegg i vegg med utedoen.

Hvor mange liv gikk tapt i sluseanlegget? Var det bare «uheldige» ulykker eller var det ulykkelige hendelser og skjebner som forårsaket dem?

Under denne «parasollen» satt kanskje mange av de reisende på kanalbåten på solskinnsdager. Finfruene og herrene flosshatt nippet til kaffekoppen eller muligens fikk de servert edlere dråper?

Kanskje måtte barna ut å tjene egne penger, dra til sjøs med en av seilbåtene fra Langesund.  Der ble mange introdusert for alkohol for første gang. (For orden skyld var det ingen motorbåter den gangen).

Kanskje ruslet de rundt i bakgatene her, på leit etter et ungpikekyss, og da måtte de jo drikke seg til mot også. Om det var like fint pyntet og vedlikeholdt vet jeg ikke…

Hadde de noensinne en fin solnedgang? De hadde nok det, men aldri tid til å nyte den slik jeg kunne.

En ting er sikkert, hit hadde de ikke råd eller tid til å dra. Ei heller verke spise eller overnatte. (Det hadde ikke jeg heller, og dessuten var det stengt for de som ikke hadde forhåndsbestilt på grunn av koronaen). Om du ser nøye etter er det rød løper opp trappen.

Jeg slipper alle disse bekymringene her jeg rusler og mimrer i tidlige morgentimer langs kanalen, ser på huset jeg har sovet i (eller ligget våken og lyttet til alle lydene, men ikke redd, bare opprømt). Tenker på alle inntrykkene og opplevelsene jeg har hatt disse to dagene. Utrolig hva to dager kan gjøre – nyladede batterier vertfall.