Gå videre!

Våger jeg?

I dag erkjenner jeg hvem jeg er og har reservasjonsløst akseptert at jeg lider av avhengighetssyndromet og kan derfor ikke innta noen stoffer som trigger dette syndromet.

Jeg er ikke verdiløs selv om jeg ikke får til alt. Mye rår jeg rett og slett ikke med, men det jeg kan få gjort noe med er mitt ansvar å ta tak i. Ergo om jeg vil ha en endring må jeg selv forandre på det jeg ser ikke er hensiktsmessig for min fremtid. Herunder ligger også aksept for det jeg eventuelt mangler, og da tenker jeg ikke på verken makt eller penger, men egenskaper som kan utvikles eller forsterkes. Eller jeg kan for eksempel bli bedre skolert på ulike områder jeg interesserer meg for. Da trenger jeg å fordype meg mer på nettopp de områdene jeg ønsker mer kunnskap om.

Det er én viktig ting jeg mangler i livet mitt og det er en tillitsperson jeg uforbeholdent kan dele mine følelser og tanker med. En person som ikke har økonomisk vinning av våre fortrolige samtaler. Egentlig så behøver jeg en virkelig god venninne også, en å bare ringe til å avtale en tur i skogen eller annet vi begge har lyst til, og hvor vi bare kan snakke tull eller faktisk også ha de mer dypere samtaler. Men det aller mest nødvendige er å finne en person jeg kan ta opp alle mine fortrengte historier – alle de bakenforliggende årsakene til hvorfor jeg reagerer som jeg kan gjøre i enkelte situasjoner. Ja, det er på tide å skaffe meg en slik person jeg kan snakke ut om det jeg har brukt mye energi på å skjule og undertrykke. Kanskje kan jeg oppleve enda mer frihet ved å frigjøre meg for vanskeligheter fra fortiden.

Jeg har gått alt for lenge rundt og trodd at jeg har kvittet meg med de fleste ubehagelige skjeletter i skapet, men stadig opplever jeg at de er i ferd med å ramle ut, men jeg dytter de inn igjen. Ikke enda – jeg er ikke klar! Det er i slike situasjoner jeg skulle hatt en tillitsperson, en sjelesørger å gå til. Jeg gruer nok fortsatt, så jeg utsetter og utsetter. Innerst inne vet jeg at det blir verre jo lenger jeg venter med å løse opp knutene inni meg.

Ofte mister man selvrespekten fordi andre ikke ser deg som den du er. Ikke alle forstår min sårbarhet. Noen føler med det, men de fleste er selvmedlidende. Det er ikke det jeg ønsker. Det handler mye om «å få» selvrespekt ved at noen har troen på meg, bakker meg opp – gir meg følelsen av verdi igjen. Det vil igjen påvirke mestringsfølelsen – jeg klarte og dermed åpne opp mer. Virkelig vise hvem som gjemmer seg bak skallet. Nok en gang ligger hovedansvaret hos meg. Jeg behøver å slippe opp. Gi andre muligheten. For det er først da jeg blir gitt muligheten til å ta tilbake selvrespekten.

Jeg behøver å finne tilbake drivkraften i meg. For å komme videre må jeg våge å se meg selv som den jeg er, for først da slipper jeg kreftene løs…

Jeg er også en fargerik blomst – trenger å vise det frem mer…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s