Jeg husker fra min tidlig tilfriskning… Jeg ble fortalt, og på en måte innprentet at det var meg det var feil på når jeg ble irritert. Det var jeg som lot meg irritere. Ofte kunne det være tilfellet, men langt ifra alltid.
Så derfor må jeg spørre: Er ikke mine følelser berettiget? Skal jeg overse og fortsatt legge lokk på mine emosjoner, de såkalt negative følelsene som for eksempel sinne. Jeg blir forvirret – jeg skulle jo erkjenne følelsene mine, ta dem frem fra glemselen og våge å kjenne på dem. Så hvorfor har jeg ikke lov til å bli sinna? Er det fordi jeg er en alkoholavhengig person og ifølge enkelte ikke kan mestre sinnet mitt? Er det ikke slik at jeg trenger å øve for å bli god til noe?
Jeg forstår ikke… Nei, jeg er ikke dum. Jeg forbeholder meg retten til å kjenne på følelsene mine. Jeg øver akkurat nå, for egentlig kjenner jeg på harme. Et sinne over å bli satt i en bås der de nærtagende skal leve. Jeg kjenner meg urettferdig behandlet over å ikke ha rett til å bli sint selv på de som har gjort vondt mot meg. For i mitt hode burde jeg egentlig være sint på egenrettferdige mennesker og alle de som har skadet meg både fysisk og psykisk. Ingen av dem har bedt meg om tilgivelse. Hva er det da å tilgi…
Dreier det seg ikke om ærlighet og at alle trenger å granske seg selv og sine handlinger på daglig basis? Er dette også forbeholdt oss som lider av avhengighetssyndromet? Er jeg en provokatør nå, en bedreviter og oppvigler? Jeg vil jo bare bli sett på som likeverdig. Jeg vil bare oppleve kjærligheten på lik linje med de såkalt normale. Jeg ønsker vertfall ikke å være i båsen for da forblir jeg et offer – et offer for egne feiltrinn så vel som andres. Jeg ser heller ærlig innover, kjenner på sinnet, men uten bitterhet, og erkjenner at fortiden kan ikke endres, så jeg går videre med fattet mot.
Jeg har gjort meg fortjent til retten å være sinna. En rett til å føle hva jeg føler akkurat nå: En slags glede over å ha satt ord på det. En glede over å være meg. Så pass ærlig skal jeg være for ellers undergraver jeg mitt eget følelsesliv, mitt eget liv. Jeg kan gråte av tristhet, “smelle i døren” eller le av glede. Jeg er jo glad i meg selv og setter pris på følelsene mine – de er i høyeste grad en del av meg, ikke sant… Jeg verdsetter også den jeg var, for uten fortiden hadde jeg ikke blitt den jeg er. Det dreier seg vel mest om forsoning… og verdighet…
For hvor finnes det verdighet om det ikke finnes (kj)ærlighet…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 