Ro i sjelen!

Det utspant seg et drama. Jeg ante fred og ingen fare da jeg dukket opp igjen fra mitt morgenbad. Været og vannet helt nydelig, slik det har vært nå de siste dagene, den siste måneden mer eller mindre. Jeg fikk så vidt hodet over vannet, håret dekket til øynene mine, men jeg kunne ikke unngå å se svaneparet som kom sigende inne ved bredden. Gunde og Svanhild som jeg kaller dem, med sine tre brungrå nøster på slep. De var i ferd med å begi seg inn på «privat» område. Måkemor, som jeg alltid hilste på når jeg kom ned, ønsket dette territoriumet for seg selv og ungen sin, som hun så iherdig og omsorgsfull voktet med nebb og klør.

Det brakte løs. Måkeskrikene kunne sikkert høres på mils avstand. Svanene prøvde febrilsk å verne om sine små i det måkemor angrep, uten frykt for de mye større svaneforeldrene. Gjentatte ganger tok måken fart, stupte ned som et jagerfly mot de tilsynelatende uskyldige svanene. De hjerteskjærende måkeskrikene: Kom dere vekk – her råder jeg! Svaneflokken prøvde så godt de kunne å dukke unna, men de hadde ingen sjans mot alle «torpedoangrepene» måken utsatte dem for ovenfra. Seansen varte i godt over to minutter før svanene fant en mulighet for å unnslippe. Med bøyde nakker dro sin kos mens måken utbasunerte sine seiersskrik: Jeg vant!

Nei, det er ikke alltid størrelsen det kommer an på. Når en har noe kjært å verne om kan styrken og djervheten være stor. Slik er det noen ganger i dyreverden. Hvorfor kan det ikke være slik for oss mennesker også?

I de fleste tilfeller er det heldigvis slik. Vi mennesker, og kanskje mest mødre har stor omsorg for sine barn og kan noen ganger gjøre hva som helst for at de har det godt. Dessverre er det også foreldre som ikke tar sine omsorgsroller på alvor. Ikke fordi de ikke vil, men fordi andre krefter overgår ansvarsfølelsen, slik som for eksempel rusmidler. Når en mor, slik som meg selv, som i stedet valgte alkoholen overfor mine barn var det ikke fordi jeg ikke var glad i dem, men jeg klarte simpelthen ikke styre unna russuget. Selv hvor dypt jeg elsket mine dyrebare barn var alkoholen enda mer «dyrebar». Hva var det som fikk meg som mamma til å overse og overlate det kjæreste jeg hadde på jord til noen andre? Hvorfor ble jeg den omsorgspersonen som sviktet?

Jeg led eller lider av avhengighetssyndromet. Jeg var maktesløs overfor alkoholen. Jeg klarte simpelthen ikke å håndtere meg selv og mitt eget liv, så hvordan klare to barn? Jeg bare måtte ha alkohol morgen, middag og kveld – tjuefire-sju. Det var mang en morgen jeg våknet og sa aldri mer, men da klokka rundet åpningstid på polet, hadde jeg tapt, nok en gang. Det var ganger jeg lovet at i dag skal vi gjøre noe fint sammen, men det ble sjelden slik. Svik på svik, skuffelser og nederlag. Alkoholen fikk siste ordet – igjen. Dens krefter ble for sterke. Amygdalaen formante: Stilne abstinensene. Dopaminet vil ha mer. Og jeg ga det mer næring.

På samme måte som dramaet utspant seg på stranden i morges, utspant det seg et drama inni meg også. Alkoholen herjet og krevde. Må ha, bare må. Smerte, redsel, skjelving, sinne, rastløshet og uro. Irritabilitet, søvnproblemer og mareritt. Angst og depresjon. Hodepine. Kvalme og eventuelt oppkast. Skjelvinger. Svett og klam hud. Alkoholen hjalp – for en stund, over natten. Best å holde promillen noenlunde vedlike. Tomt! Ut på poltur, pubtur, nabotur. Party her!

Malte fanden på veggen – jeg så fanden på veggen. Så styggen på ryggen og djevelen i hvitøyet. En slåsskamp mellom hormoner, følelser, tanker og kroppens forsvarsmekanismer, men resignerte gang på gang – jeg ga etter for alle angrep fra alkoholen bare for å få fred. Jeg var som svanene – jeg flyktet, for å få fred, men den kom aldri… Jeg fant den ikke før jeg nesten lå på bunnen…

Endelig hadde jeg flyktet nok. Orket ikke mer. Jeg gå opp, eller jeg slapp taket og overga meg til de som forsto. De som ville hjelpe. De reddet meg. Nei, jeg reddet meg selv, for uten min egen villighet ville det aldri gått. Men jeg lot andre ta styringen for en stund, noen andre enn alkoholen og noen andre enn meg selv. Jeg måtte lære å ta tilbake livet. Lære fra de som selv hadde gått samme veien. Få hodet over vannet. Lytte! Kunnskap: Finne styrken, troen og håpet. Og jeg gjorde med åpenhet og ærlighet! Lille meg var sterk nok.

Så ble det stillhet og fred i strandkanten, slik det ble stillhet og fred i min kropp og sjel…

JEG VANT TIL SLUTT!

Ikke prøv deg måke – her rår jeg!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s