Jeg trenger nærhet…

for ellers spiser mørke skyer meg opp innvendig…

Jeg fikk noen gode klemmer. Det har vært mangelvare. Gjett om de varmet! Fire måneder uten ordentlig nærkontakt med de jeg er aller mest glad i har gjort noe med meg. I går klarte vi ikke dy oss, barnebarna, datteren min og jeg – vi omfavnet hverandre. Likevel var det rart. Gjør vi noe «ulovlig»? Tanken på om smitte ble overført slo meg. Men ingen av oss er syke, ikke merkbart, og det er det som er det skumle. Tenk om… Men klemmene oppveide samvittigheten for…

Jo da, jeg gir samboeren noen klemmer, men heller ikke det så ofte som jeg skulle. Vi har liksom gått fra å være kjæresteparet til å bare være to i samme husstand uten den gnistrende lidenskapen, om det er det rette ordet. Vi går nå her i sedvanlig tosomhet – foretar de vanlige, dagligdagse gjøremålene uten de store diskusjonene. Noen irettesettelser på irritasjonsmomenter, men sjelden de inngripende samtalene. Jeg savner mer nærhet og ikke bare et hastig kjærtegn og en klem i ny og ne. Det mest nærgående vi har hatt den siste tiden er å smøre solkrem på hverandres rygg.

Og så tenker jeg; er det noe galt fatt med meg? Jeg har kjent en lettelse over at fysisk kontakt har vær frarådet. Samtidig har jeg savnet intimitet.

Jeg er redd for nærheten. Ikke bare på grunn av smittefaren, men aller mest fordi jeg har blitt såret så alt for mange ganger. Personer som jeg har trodd var glad i meg utnyttet meg, misbrukte min tillit og dermed endret min væremåte. Det var vel en medvirkende årsak til at jeg tydde til alkoholen og selv ble en som utnyttet andre foruten at alkoholen også endret min personlighet.

Hele denne koronasituasjonen har på et forunderlig vis forenklet tankene mine på at avstand er det beste, for da slipper jeg å bli skuffet og nedverdiget. Tatt i betraktning har det blitt en unnskyldning for å ikke ha for mye nærkontakt med noen, selv ikke de jeg kan klemme på.

Tilbake til spørsmålet om det er noe galt med meg. Etter nærmere ettertanke har jeg funnet ut at jeg er fullstendig normal. Det er ikke merkelig i det hele tatt, at jeg «omfavner» regler om avstand når jeg i så mange år har kjempet for å holde avstand. Det var ikke enkelt å begynne å tro at noen brydde seg ordentlig om meg og ikke bare ville ha en del av meg for egen tilfredsstillelse, slik jeg selv tok for meg av andres godtroenhet. Men det var ikke meg, jeg vet, det var alkoholen, men jeg strever fortsatt med å godta…

Covid-19 viruset og reglement i forhold til mennesker for å unngå smitte fikk frem igjen all redselen jeg har hatt for å bli tråkket på, som en dørmatte. Snikende kom følelsen tilbake, slo meg ut. I tillegg, og det verste, denne redselen for at jeg selv skal «dra tilbake» til hva som var normalen og begynne å underbygge min trang til å ha overtaket og tro at det er til det beste for meg. Jeg vil ikke for alt i verden tilbake til det som gjorde meg på en måte likegyldig til betydningen av meg selv.

Jeg vil heller ikke påtvinges nærkontakt. Samtidig ikke oppleves som rigid eller standhaftig, men selv få bestemme når og hvem som får «komme innenfor». Ved å være tilbakeholden blir jeg oppfattet som sur og i enkelte tilfeller innesluttet, til og med egosentrisk og sinna. Ja, sinna kan jeg være, men mest på meg selv fordi jeg noen ganger føler jeg ikke kommer meg videre på grunn av redselen for svik. Dessverre går det ut over de nærmeste når det flyter over de gangene jeg ikke helt klarer å sortere og se hva årsaken til at reaksjonene kommer.

Hvor står jeg i det store og hele? Kan jeg få lov til å føle og vise hva jeg føler og ikke bli pålagt følelser eller holdninger som jeg egentlig ikke eier?

Er jeg hårsår? Prøver alle å tillegge meg egenskaper jeg ikke kan vedkjenne meg, de jeg ikke har eller ser jeg dem bare ikke selv? Prøver noen å få meg ut av fatning, få meg til å være noe eller noen jeg ikke er, ikke vil være. Jeg står laglig til for hugg når jeg tviler på meg selv og tror andre vet best. Eller at jeg tror jeg vet best. I slike situasjoner må jeg være på vakt. Da kan kong alkohol ta innersvingen på meg fortere enn svint. For så galt tror jeg ikke om noen, at de vil meg så vondt.

Ansvaret ligger hos meg og jeg påtar meg det fullt og helt, vertfall det jeg anser som «mitt bord». Så er det dette med samvittigheten. Jeg kan etter alle disse årene ikke helt legge bort gnaget inni meg når for eksempel min samboer påpeker at jeg er en grinebiter. Føles som om jeg ikke har lov, ingen gyldig grunn, og så blir jeg enda mer sur og sinna. Hvor mange ganger skal jeg fortelle hvordan min sykdom arter seg? Jeg slenger med leppa: Les bloggen min om du ikke klarer å lytte til det jeg gjentatte ganger forteller deg. Jeg en sen-abstinent!

Det er ikke alt det er like enkelt å prate om. Jeg er «opplært» til å tie om mye, spesielt følelser. Når jeg endelig åpner kjeften og letter mitt hjerte for det som plager meg, plager oss, da blir jeg bedt om å skjerpe meg. Da ønsker jeg ikke å snakke om det emosjonelle heller, langt ifra problemene som satte i gang følelsene. Hva er vitsen når jeg bare blir misoppfattet eller ikke lyttet til i det hele tatt.

Er de utålmodige? Er jeg utålmodig? Gjør jeg meg ikke forståelig nok? Jeg går lei av å hele tiden gjenta, alle forklaringer, avkle meg selv og blottlegge alle følelsene mine gang på gang. Jeg vil at alle skal forstå meg nå, aller mest du!

Jeg kommer aldri til å bli som «alle andre», de såkalt normale. Min lidelse vil alltid ligge i bunnen for hva jeg kan eller må foreta meg for å kunne leve tilnærmet lik slik de fleste mennesker gjør. Derfor vil jeg ikke kunne leve slik andre gjør. Det er bare å erkjenne en gang for alle. Jeg har for lengst forstått og godtatt det. Kan ikke du?

For ente gang: Sykdommen min og påfølgende symptomer går ikke bort over natten. Dessverre vil den vare livet ut, og noen plager vil mer eller mindre dukke opp i ulike situasjoner og alt etter som jeg makter å håndtere livet og hvordan livet behandler meg. Det meste holder jeg i sjakk ved å ta mine forholdsregler. Andre trenger også å behandle meg med respekt og etterkomme mine ønsker om blant annet «å ikke pirke borti vonde sår» med mindre jeg samtykker og er klar. Jeg prøver i de fleste tilfeller å imøtekomme mennesker som vil meg godt og gjengjelde deres omtanke med kjærlighet. Kan hende skulle jeg vise mer av godviljen min så ville jeg fått mer godvilje. Gi mer av min kjærlighet…

“Er det selvopptatt frykt? Er det slik at hver gang jeg føler meg utilpass, irritert eller deprimert så ser jeg etter frykt? Det er jo frykten som er roten til både angsten og redselen for at alt skal gå til helvete igjen. Frykten for å feile, frykten for andre menneskers oppfatning, frykt for å bli forlatt og for at noen skal komme meg for nær så dermed unngår jeg å måtte miste. Frykten for det meste. Kan jeg i det hele tatt tillate meg å leve med disse skavankene jeg fortsatt har i min karakter og som preget mitt liv da jeg drakk og sikkert preger meg nå?”

Ja, det preger meg at jeg vegrer meg for nærhet. Er jeg da et udugelig menneske? Om ikke udugelig, så skulle jeg ta meg tid til å se på frykten som ligger til grunn for de karakterfeil som hindrer meg i å vokse og til å virkelig komme meg videre i samfunnet. Utfordre det sosiale aspektet. Det er et av mine mål.

Jeg skal ikke gi opp visjonen min og med visjon mener jeg evnen til å beregne både den nære og fjerne fremtiden. For meg er det ikke kjetteri mot Dagen-i-dag-prinsippet å ha vyer og drømmer. Det er mål i livet, for uten mål og mening blir det meningsløst. Å leve i dagen i dag er selvfølgelig et verdifullt prinsipp som dreier seg om mitt mentale og følelsesmessige liv. Det betyr først og fremst å ikke gremmes over min fortid og ikke dagdrømme lengselsfullt over fremtiden. Naturligvis kan jeg komme i skade for å feilberegne fremtidsutsiktene helt eller delvis, men det er bedre å ha en visjon om noe enn å nekte meg å tenke fremover i det hele tatt.

Jeg trengte å bli omfavnet – jeg trengte nærheten!