Hva med meg og mitt?

Tingenes tillstand…

Du er heldig Heidi, hører jeg stadig, heldig som har fått det livet du har. Ja, jeg er heldig, men det kom ikke av seg selv, det var ikke gratis og uten kamp, for jeg har virkelig måttet jobbe for det. Og så er jeg så heldig som har funnet meg den mannen jeg har, legger de til. Ja, der er jeg også heldig, men er ikke han også heldig som har meg?

Tenk, her går jeg og tørker støv av ting og tange jeg egentlig ikke har noe forhold til. Akkurat nå føler jeg meg som en hushjelp. Stygt sagt kanskje?

Jeg gnikker, gnir og tenker…

Hvem bor her? Ofte, spesielt når jeg driver med rengjøring tenker jeg denne tanken. Stort sett ingenting av krimskrams, interiør eller møbler her i leiligheten tilhører meg. Jeg har flyttet inn i en annens hjem. Det var aldri spørsmål om jeg ville ha med meg noen av mine saker og ting, og siden har det blitt slik. Har egentlig aldri spurt heller, om jeg kan pynte opp med noe av mitt som jeg har liggende bortgjemt i esker ett eller annet sted. Men i dag kom jeg med en kommentar, og ble ganske perpleks over svaret: Jasså! Uansett så klarte jeg å si hva jeg lenge har gått og kjent på, og på tross av svaret var jeg lettet. Begynner jeg å løsrive meg og kreve min rett?

Jeg krevde aldri. Lot meg underkaste. Selvfølgelig står jeg i stor takk til min samboer og for at jeg ble spurt om jeg ville flytte inn. Han har på mange måter vært delaktig i “redningsarbeidet”, en støttespiller. Det har gått noen år, så på tide å kreve litt mer.

Jeg lot meg sikkert blende av alle hans tilsynelatende eksklusive møbler, ting og tang og tenkte at de er mer verdifulle enn mine saker. Men for å være oppriktig er det mye her jeg aldri selv ville dratt i hus. Jeg savner mange av mine møbler, spesielt de jeg har laget selv. Jeg angrer på mangt av det jeg har kastet, mye som jeg anså som mindre fint enn hans. Det var som en selvfølge da jeg flyttet inn, men nå, mer og mer ser jeg det hver gang jeg tørker støvet bort fra hyller og skap. Ingen ting er mitt – de betyr ingen ting for meg.

Hvem er jeg – hvor er de gjenstandene som beskriver meg? For er det ikke slik at eiendelene våre forteller noe om hvem vi er? Slik det har blitt, bor jeg bare her. Sover i en annens seng og spiser ved en annens bord med en annens bestikk og på en annens servise. Jeg savner tingene mine, men de er jo ikke mer. Er heller ikke jeg mer?

Det er slik det alltid har vært. Ingen ting var opp til meg. Nå er det på tide ja. Kreve mitt. Jeg vil eie noe, selv om det bare dreier seg om en bitte liten dings. Det sier noe om meg. Eller?

Blir det da slik at jeg vurderes ut ifra hva jeg eier, så er jeg ergo ingen ting. Er jeg da god nok som den jeg er – meg selv uten noen ting? Har ikke sett på tingenes tilstand fra den vinkelen før, vertfall ikke stilt spørsmålet så åpenlyst før nå. Hjalp det? Jeg ble vertfall mer bevisst. I bunn og grunn er det ikke tingene jeg savner, men det å være meg selv – helt og fullt uten å være redd for å bli vurdert og satt i bås. Uten å vurderes ut ifra bagasjen jeg har eller ikke har, eller ut ifra materielle goder eller onder jeg har eller ikke har.

Hva er det egentlig du venter av meg? Kan ikke jeg få anledning til å si min mening? Mitt sinne kommer et sted fra. Jeg erkjenner at jeg ofte kan ty til ubehagelige kommentarer i mangel på sinnsro. For det er nok det som mangler, noe mangler som jeg ikke helt kan sette ord på. Er det noe jeg ikke har gitt slipp på eller noe jeg higer etter? Det å slippe å gå på tærne, redd for å lage uromomenter eller for å forstyrre. Redd for å såre, redd for konflikter, redd for bråk. Redd for alles argusøyne. Redd for svik og for å bli forlatt. Godtar jeg det meste for å ikke bli forlatt? Er det slik det henger sammen? Vil ikke såre noen for selv å ikke bli såret.

Fremdeles er det nettopp det som skjer. Jeg stenger mange ute, lukker døren før de har fått vist hvem de er. Jeg sier at jeg ikke krever, men kanskje er det akkurat det jeg gjør? Krever at andre skal godta og føye meg. Blir sinna når jeg blir motarbeidet og ikke får det slik jeg vil. Går inn i hulen min og blir der til jeg finner det nødvendig å komme ut, på mine premisser eller jeg går i klinsj ved å prøve å skape en reaksjon bare for å kunne ha noe eller noen å legge skylden på. Er det slik det er? Du vil jo heller ikke ha noen konflikt og unngår konfrontasjoner av negativ art. Snur deg bort og går, og jeg rauter. Ok, la den fordømte vasen så!

Skulle holdt kjeft. Stillheten, den uutholdelige stillheten, som sier mer enn tusen ord. Kroppens skjulte språk. Smerten du ikke ser. Smerten jeg ikke forteller om. Alle de ordene jeg skulle ha sagt – for lenge siden. Er det for sent nå? For jeg krever, krever å bli sett uten å si noe, men bare utsondrer – lidelsen… Alle forstår ikke det usagte, det jeg prøver å signalisere. Jeg ønsker meg…

——

Nå overdriver du Heidi, vil nok enkelte si. Mulig det, men hvorfor er det et stadig tilbakevendende spørsmål eller rettere sagt en følelse etterfulgt av tanker. Noe må det være i det. Det er noe som mangler her. Riktig! Alle tingene mine… Jeg…

… og han gikk, ut døren, og jeg ble igjen, i stillheten med mine egne tanker og alle de fordømte tingen… Jeg går også – ut i hagen…Den er min og bare min…

Mitt fristed!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s