Konflikthåndtering eller ta tilbake styringen?

Det handler om å finne fred i sjelen…

Før, da jeg drakk, trodde jeg at hver konflikt og hver konfrontasjon var alle andres feil. Det var nødvendig å skylle på noen, for meg var det ikke som tro feil. Jeg kunne koke i hop alskens finurlige måter å finne «den skyldige», og det kokte inni meg mens jeg samlet bevis for en annens skyld. Jeg var kronisk «poengsanker» – jeg skulle vinne. Ettersom jeg betraktet hver situasjon med denne holdningen, var jeg besatt av skyld og sinne. Jeg var vaktsom og redd og prøvde til enhver tid å ha ryggen fri. Ingen skulle ha noe på meg, og ingen skulle se mine feiltrinn.

Som nykter har jeg fått hjelp til og erfart at konflikter kan oppstå selv når vi alle gjør vårt beste. At den tvangsmessige granskingen av hvordan alle rundt meg oppførte seg var skudd i feil retning og hindret meg fra å finne sinnsro. Det sa heller ikke så rent lite om meg, eller rettere sagt hvordan alkoholen forandrer på menneskers dømmekraft, holdninger og handlinger. Nå kan jeg tenke etter hvilken rolle jeg har i de ulike situasjonene: Har jeg gjort noe feil, har jeg sagt noe jeg ikke skulle og såret noen? Uretten jeg gjør mot noen nå står jeg fri til å godtgjøre igjen.

I dag vet jeg at konflikter ikke nødvendigvis er en indikasjon på at noen begår feil. Problemer kan oppstå av seg selv. Iblant har faktisk mennesker helt enkelt ulike oppfatninger. Som edru har jeg akseptert at hvert enkelt liv har sin andel av konflikter eller uenigheter. Det er ikke min sak å dokumentere hver hendelse. I stedet for å gnu meg i hendene av skadefryd eller peke ut den «skyldige» kan jeg overveie muligheten for at alt går akkurat som det skal. Jeg ser tydelig at jeg noen ganger lette etter andres feil bare for å finne en unnskyldning og holde hodet sysselsatt for å slippe å kjenne den ubehagelige følelsen av maktesløshet.

Det er befriende å kunne slippe å kontrollere alle og ikke minst slippe kontrollen av fortrinnsvis frykten for å bli avslørt og dermed miste noe jeg allerede hadde mistet eller ikke fått slik jeg ønsket. Jeg levde på en grunnvoll av utilfredsstilte krav og i en tilstand av ustanselig forvirring og skuffelser. Aldri var dette på grunn av meg selv uansett om jeg innerst inne visste at jeg var den som skulle «henges». Jeg fikk ikke fred før jeg fant et middel for å redusere alle mine krav – jeg ba om hjelp. Endelig ble det innlysende for meg at det er stor forskjell mellom krav og en enkel anmodning.

Jeg hadde krevd sinnsro uten å selv bidra. Fred i sjelen er bare mulig når jeg slapper av fra store forventninger. Da jeg var fanget i tanker om hva jeg ønsket og hva som kunne komme til å skje med meg, var jeg i en tilstand av frykt og spent forventning som ikke kunne fremme følelsesmessig edruskap. Det å bare sette bort flasken var i seg selv ikke nok, jeg måtte overgi meg selv også – igjen og igjen – til virkeligheten i min avhengighet til naturens åndelighet ble åpenbart, for da fant jeg fred, takknemlighet, fortrolighet og tillit i andre mennesker.

—————————–

For den som lurer; jo da, jeg er samme person som skrev i går. Det hører vel med oss avhengige, slik som det ser ut som det hører med den norske sommeren, et skiftende vær… Når det er sagt, så har jeg kommet langt i prosessen med tanke på å se egne feil og ikke alltid peke utover, men gårdagens tekst var i grunn ikke «å legge skylden» på noen andre enn meg selv… det at jeg skulle ha sagt ifra for lenge, lenge siden. Jeg er i stadig utvikling, og taktstokken har jeg for lengst lagt bort, men jeg burde kanskje ta den i bruk igjen, med tanke på å bevisstgjøre meg selv i mitt liv og ikke la alle styre meg…